Blandede følelser

Jeg pleier å like første søndag i advent.  Denne dagen forbinder jeg med Rossabø og "Nå tenner vi vår adventskrans"-sangen.  Så lukter det advent.  Det er godt.  Jeg savner Rossabø.  

Men i dag er ikke så fin første søndag i advent som det pleier.  I dag sluttet Ragnhild.  Jada, jeg har vist om denne dagen ganske lenge, men det var ikke før i dag den kom, gitt.  I dag var rommet hennes plutselig tomt, og Ragnhild satte seg i bilen og vinket hade til oss som stod gråtkvalt igjen.  Jeg prøver å unngå å se bort på rommet hennes når jeg går frem og tilbake mellom byggene.  

Det er så tomt uten deg, Ragnhild og jeg savner deg allerede!

I full symfoni

Det snør på Sotra!  Jeg har nettopp gått fra internatet bort til hovedbygget på slipperser.  Det var ikke smart.  Jeg savner Haugesund når det snør.  Folk blir liksom ekstra hyggelige med hverandre da.  Rart det der.  

Jeg har akkurat kommet hjem fra konsert i Grieghallen.  Bergen filharmoniske.  Brahms.  Mozart.  Noen har øvd mer enn andre på fiolin, for å si det sånn.  En god del mer, kan du si.  

Det føles bra å være tilbake på Bildøy.  Kjipt å være hjemme å bare være syk liksom.  

Det snør, det snør, tiddelibom!

Bla bla bla

Jada, jeg har kommet hjem.  Og jeg har etter nøye gjennomtenkning funnet ut at jeg ikke skal prøve å ramse opp ti dager i Israel i et blogginnlegg.  

Jeg befinner meg for øyeblikket hjemme i Haugesund.  La oss kalle det sykepermisjon.  Men jeg regner med å kunne dra tilbake til Bildøy i morgen.  

Ha lue på i høstværet, folkens, hvis ikke kan du få ørebetennelse!

Fytti, for et innholdsrikt innlegg.  Nå ble du klok, tenker jeg.

Snart klar til avmarsj

Skuffelse.  Det helt nye ligretto-pakken min er ikke sånn som en helt ny ligretto-pakke skal være.  Jeg har fått fire like kortbunker.  Lyseblå er en fin farge det, men det kan bli litt komplikasjoner med poengtelling etter endt runde.  

I morgen drar jeg til Israel!  Så nå blir det ikke bloggoppdatering på en stund.  Ønsk meg god tur!

Størst på fjortiser

På tirsdag var det tidenes største konfirmantsamling i bibelskolehallen på Bildøy.  Over 300 konfirmanter var samlet til T14 dag som det heter, og et heidundrande show.  Og her var jeg altså med som en slags leder.  

Hele showet startet med en slags "parade" inn i hallen, hvor hver av linjene konfirmantene kan velge skulle presenteres.  Min oppgave her ble å bære en Bibel i megaformat, høyt hevet over hodet så alle kunne se, så klart.  Men hovedoppgaven min var egentlig å være gruppeleder sammen med Elin, det var veldig gøy.  Vi fikk til og med med oss tensingkonsert med Fjell kommunes tensingkor Tensing Lukas.  (Og jeg savner fortsatt Keystone...)

Men medaljen har også sin bakside.  Da tenker jeg ikke på ryddejobben etterpå, det gikk faktisk ganske fint det.  Neida.  Halvt våken, halvt sovende satt jeg i dag morges og fordøyde en brødskive i matsalen når Stian kommer løpende inn med VestNytt i den ene hånden.  VestNytt er altså lokalavisen her, og hvem andre har fått bilde av seg på hele forsiden, enn meg, bærende på en megabibel.  Jeg ser seriøst ut som om dette er noe av det verste jeg har vært med på, noe som jo ikke stemmer.  Og det beste (eh, verste...?) er liksom overskriften som preger bildet: Størst på fjortiser

Der har du meg...

En god natts søvn

I natt skulle alle klokker stilles en time tilbake.  Det vil si at døgnet på en måte fikk en ekstra time, bare at den ekstra timen ikke var der.  Det vil si at frokosten var en time seinere enn den vanligvis ville vært.  Det vil si at man kunne sove en time lenger enn man vanligvis kunne.  Det vil si at man ikke hadde trengt å slå ihjel tid mellom man stod opp og til frokosten, for den timen kunne man jo sove.  

Men jeg stod opp en time tidligere enn jeg egentlig hadde trengt.  Det vil si at jeg kom en time for tidlig til frokost, og altså ikke fikk noen frokost (før en time senere).  Det vil si at jeg hadde en hel time å slå ihjel mellom jeg stod opp og til frokosten begynte.  Det vil si at jeg altså fortsatt kunne sovet.  

Det vil si at jeg glemte å stille klokka en time tilbake. 

Når det stomer rundtomkring - HEI!

Det stormer på Sotra i dag, minst.  De har visst stengt brua.  Da blåser det nok en del.  Men det er ikke så kult som når det blåser i Haugesund.  Når det virkelig blåser i Haugesund, er det beste stedet å være, på rommet mitt.  Når det blåser da, rister det i hele rommet.  Det knirker i senga i, for det rister sånn i veggen.   Det er kult.  Når det rister i veggen på rommet mitt på bibelskolen, er det bare fordi noen går i ytterdøra.  Det er ikke kult.  Og senga mi er for ny til at det knirker.  

London var en like fantastisk by som den har vært de andre gangene jeg har vært der, en vidunderlig by å være på tur i.   Men det var jammen godt å komme tilbake til lille Norge også.  Jeg tror jeg hadde blitt koko av å ha så masse mennesker rundt meg hele tiden.  En kjempestor by med kjempemange mennesker.  Faktisk, når jeg går rundt i Londons gater (og ikke minst undergrunnen!), slår det meg for en fantasi Gud må ha.  Gud er kul.  

Det er deilig å ha helg etter en sånn tur.  I dag sto jeg ikke opp til forkost, for å si det sånn.