Historien om den lille mannen med sekken

Det var en gang en lørdag i slutten av august, og fem ungdommer som hadde vært på møte i Salem i Bergen.  Etter at møtet var ferdig, ble de enige om å gå en tur til sentrum, for kanskje å finne noe å spise.  Så de trasket i Bergens gater, forbi kinoen, og til Torgallmenningen.  Som man kanskje kunne forutse falt valget på fastfood, nærmere bestemt McDonalds, noen av dem gikk inn og bestilte mat, mens andre stod utenfor og så på natten, byen, folkene.  

Mens de står der, kommer plutselig en liten mann bort til dem.  Mannen bærer en sekk på ryggen, går i en slitt hettejakke, dongribukse, og tynne sko.  Han har en halvt opprøyket sigarett i den ene hånden, fikler med en lighter for å få fyr.  Litt foriktig, lavt, snøvlete spør mannen:

- Unnskyld, er det noen av dere som har noen penger å gi til en som trenger litt alkohol?

Uten å nøle tar en av ungommene opp lommeboka, famler i et lite rom etter småmynt.  Enda en følger opp, leter og finner noen kronestykker, gir mannen.  Uttrykket i mannens sløve ansikt forteller om en litt uventet respons, men han takker høflig, man kan se et lite smil om munnen hans.  Han fikler med sigaretten.  På spørsmål om han nå skal ut å drikke, svarer han noe som kan forstås, resten av ordene forsvinner ut i natten, vanskelige å fange opp.  Samtidig som han legger pengene, sigaretten og ligtheren i høyre jakkelomme og hjernen hans sender signaler til bena om å snu og gå videre, spør gutten på hans venstre side, som nettopp har gitt ham noen kroner:

- Men du, hvordan har du det egentlig?

Jo, det går for så vidt bra, han lever nå, går rundt her.  Han tar sigaretten opp av lommen igjen, klemmer på den, finner fram lighteren også.  Nå spør den samme unge gutten om han er kristen.  Ja, han tror da på Jesus, har gjort det en stund.  Mhm.  Mannen får positiv respons av ungdommene, de nikker, smiler, svarer at det er bra.  

- Hadde det bare ikke vært for alle disse problemene...

- Hvilke problemer? spør en av ungdommene

Mannen begynner å fortelle om seg selv, alkohol, narkotika.  Men han forteller også om det eneste håpet han har, og ungdommene svarer at det er fint, det finnes bare ett håp.  Mannen sier at han har hatt folk som har bedt for ham, det synes han var fint.  Sigaretten blir lagt i lommen, han fomler ennå med lighteren.  

- Det vil vi også gjøre, sier ungdommene, samstemt, uten tvil i stemmen.  

Man kan se mannen smile igjen, sier at det ville han sette pris på.  

Etterhvert går de hver til sitt, ungdommene tilbake til bilen, mannen med sekken ser litt rundt seg, har ikke noe mål, bare tusler, snur seg, ser seg om, tusler.  En sigarett og en lighter i hånden, raslende småpenger i lomma.

Mens ungdommene trasker videre mot bilen, diskuterer de møtet med den lille mannen.  Betydde dette møtet noe for ham?  I kveld?  I morgen?  Kanskje først om en uke?  Kanskje ikke i det hele tatt?

Samme kveld har fem ungdommer bedt for den lille mannen med sekken.  

Filmkveld og litt til

I skrivende stund sitter jeg på foredragssalen og ser Pocahontas på storskjerm.  Den er det lenge siden jeg har sett!  Jeg er stuptrøtt, føler jeg kunne sovnet når som helst nå, men jeg må bare se film, og jeg må bare skrive blogg...  Så da får det bli en kombinasjon.  

I går var jeg på IKEA.  Jeg kjøpte blant annet en stålampe og et tørkestativ til rommet mitt.  Lenge etterlengtet!  Så nå kan jeg lese på sengen om kvelden uten å måtte reise meg opp og gå helt bort til døra for å skru av lyset.  (Og bli kald på beina).

Av annen informasjon kan jeg meddele at jeg har gjort noe jeg aldri hadde trodd jeg skulle gjøre.  Ikke noe ulovlig altså, det kunne høres litt sånn ut, men jeg har meldt meg på franskkurs via Folkeuniversitetet i Bergen!  Så hvis jeg er heldig kan jeg om noen måneder si hva jeg heter og hvor jeg kommer fra, på fransk.  Interessant.   

Jeg føler det var så mye jeg skulle blogget om, men nå kan jeg ikke komme på noe av det.  Nei, nå klarer jeg ikke mer, nå må jeg se litt på film. 

Meeko er min favoritt altså, helt seriøst.  

Climb every mountain

Det er lenge siden en dusj har føltes bedre enn den jeg hadde for omtrent en time siden.  To dager på Helgatun i Voss, på tur med førsteårsstudentene på Bildøy.  En flott tur, med fine opplevelser.  Mandagen gikk med til fjelltur, noe jeg ikke akkurat gledet meg til.  Vet egentlig ikke helt hvorfor, jeg var liksom bare ikke så veldig gira, for å si det sånn.  I det minste var det to alternativer – ”heavy” og ”light”.  Ingen tvil om hvilken jeg skulle velge.  For noe drit. 

Men mandag morgen, da jeg våknet opp til en overskyet himmel og så rett opp på fjellene, tenkte jeg: En som vanligvis er kjempeglad i tur i fjellet, går ikke light-turen bare fordi hun har bestemt seg for å være sur.  Det så rett og slett ganske fristende ut  bestige hver fjelltopp øyet kunne skimte.  

Planen var at hele gruppa skulle gå sammen opp til en seter, hvor det skulle være lunsj og litt felles aktiviteter for alle, til de mest sporty skulle gå videre til toppen.  Men det som skjedde på vei opp til første stoppested, var  kort fortalt at jeg måtte innse at jeg av helsemessige årsaker (for å gjøre en veldig lang historie velidg kort) måtte nøye meg med light-versjonen av turen. Med andre ord – nedturen ble virkelig en skikkelig nedtur, bokstavelig talt.  Men men, kakaoen smakte godt likevel, og dessuten var det en gjeng skikkelig teite kuer som måtte passeres på vei opptil toppen.  Kanskje like greit at jeg bare snudde likevel da. 

Uansett light eller heavy-tur, det er alltid deilig å dusje når en kommer hjem.  Nå skal jeg spise snart, å så frister det veldig å gå å legge seg.   Ja.  

Din trofaste kjærlighet kan aldri svikte

Din barmhjertighet, den kan aldri ta slutt

Den er ny hver en morgen

Nye hver en morgen

Stor er din trofasthet, min Gud

Stor er din trofasthet

Farvel min kjære!

For noen timer siden sto jeg på broen, og sa hade til min kjære søster Irene.  Hun var på besøk hos meg i dag, sammen med en jente hun kjenner, som akkurat har flyttet til Bergen.  Begge to kjente de en av stipendiatene her på bibelskolen, så det ble rett og slett to fluer i én smekk.  

Det er bare en uke siden jeg flyttet, men dette var siste mulighet Irene hadde til å se hvordan jeg har det på Bildøy, før hun reiser til Polen.  De neste seks årene får jeg kun se henne i jule- og sommerferiene.  I hvert fall omtrent.  Jeg kommer til å savne henne enormt!  Om ca. en uke reiser hun, og da blir det nok for det meste msn eller Facebook, tenker jeg.  Jeg kommer til å savne stemmen hennes også, men det er jo ikke gratis å ringe til utlandet, for å si det sånn.  

Jeg er glad i Irene<3

Superspeider

Apropos sporty Ingvild - i dag vant "Fantastic 5" (min onsdagsgruppe/bibelgruppe) volleyball-cupen på skolen.  I kledd svarte tights, rosa singlet, grønn satengjakke i størrelse XXL og rød hatt med sløyfe på, entret jeg og laget mitt banen, og gikk altså til slutt av med seieren.  At jeg hadde vondt i ryggen, og egentlig bare håpet å ryke ut av turneringen ganske tidlig, er en anen sak.  Og hvis du lurer, så var det andre som så verre ut enn meg.  Prøv å se for deg laget som kalte seg "Bildøy psykriatiske avdeling", for eksempel.

I dag var skoledagen litt spesiell.  Fra rett etter frokost og fram til middag, var det et ektepar, to fantastisk gode kurssholdere, som holdt et kurs for oss som het "Vandring gjennom GT".  For de som har mulighet til å delta på dette kurset noen gang, vil jeg absolutt anbefale det!  Du får lære mer om alt det du har hørt om, sette det inn i en historisk samenheng, og lært deg en aldri så liten dans, i hvert fall bevegelser til 77 stikkord som skal hjelpe deg å huske Det Gamle Testamentet.   Den får jeg repetere i drømmene mine i natt, det skal ikke bli noe problem...

Det var når vi var i gang med mosebøkene, at den mannlige kursholderen spurte: "Er det noen her som er eller har vært speidere?" Stolt kunne en liten andel rekke opp hånden, deriblant meg.   "Vet dere at det er et vers i første mosebok som sier " Vi er ikke speidere, vi er ærlige mennesker"?" fortsatte han med et smil på lur og glimt i øyet.   Hva kan vel sies.  Med et eget smil på lur måtte jeg jo bare sende melding til Torbjørn og Gunvor, og fortelle om min nyeste lærdom.  Mens Torbjørn brukte litt tid på å finne ut hva jeg mente med GT, svarte Gunvor med en gang, og minnet meg på paragraf 5 i speiderloven: "En speider er ærlig og pålitelig".  Haha...

(Forresten, onsdagsgruppen min heter ikke Fatastic 5 til vanlig, altså, det var bare i mangel av et annet bedre navn, at det var det første vi kom på på sparket...)

Ingvild blir sporty!

Nå har jeg akkurat testet ut treningsrommet på Bildøy.  Jeg tenkte i sommer, at til høsten skulle jeg bli litt mer sporty, og bare på disse få dagene må jeg jo si at jeg er godt på vei.  I dag har jeg til og med deltatt på KRIK trening! (Som for så vidt var obligatorisk, men dog like gøy, faktisk!)  

I går var det årets første Keystone-øvelse hjemme i Haugesund.  Det var litt trist å ikke være der,  jeg savner Keystone allerede!  Men det hadde vært enda verre å fortsatt gå i Keystone, uten at Margot hadde vært der, så sånn sett er det kanskje bare greit at jeg sitter her, og Charlotte og Bjarne har Keystone.  Det blir spennende å følge opp dem, og jeg gleder meg til høstferien, som er en uke før høstferien i Haugesund, slik at jeg kan besøke øvelsen onsdags kveld! (Okei, nå høres det litt ut om jeg sitter og depper på bildøy, og ikke har andre interesser enn Keystone, men sånn er det ikke altså, hvis noen var i tvil om det...)

Det er egentlig filmkveld på Bildøy i kveld, men jeg vet jo hvordan det går når jeg skal se noe annet enn jentefilm med obvious story.  Så da sitter jeg her i vestibylen på Bildøy sammen med en liten gjeng som heller ikke er interessert i film med sølvkledde folk og sverd og stjerner, og tenker på at jeg skal ringe mormor, mens jeg fortvilet prøver å blogge om noe som kunne vært interessant for de som kanskje leser dette.

Jeg går og ringer mormor.    

Viktig melding!

Jeg har i dag fått msn på macen, noe jeg har lengtet etter veldig lenge!  Faktisk så bare åpnet jeg msn, skrev inn brukernavn og passord, og vips!  Elling, som var så snill å hjelpe meg, påstod at det måtte ha vært meg som har skrevet feil tidligere.  Det tviler jeg på, sier jeg, og skylder på internettet hjemme, uten å vite om det i det hele tatt kan ha noe å si.  Men hvilken rolle spiller det egentlig, det viktigste er vel at jeg har fått msn! Juhuu! 

Nå er det bare å logge på msn folkens, I'll be there...  Hihi.

Nervøsitet, kor og vafler

Lørdag formiddag, etter å ha sett litt mer av sør-østlige Bergen enn planlagt, og med ganske mange sommerfugler i magen, ankom jeg Bildøy Bibelskole, sammen meg mine kjære foreldre.  (Tusen takk, mamma og pappa)  Når jeg kom inn i resepsjonen og skulle melde min ankomst, var jeg så nervøs at jeg helst skulle ønske jeg kunne krype ned i en luke i gulvet.  Men det fantes ei, så jeg tok hele velkomstkomiteen høflig i hånden, klistret på et smil, og prøvde å ikke høres så forvirret ut som de likevel helt sikkert oppfattet at jeg var.  Jeg har fått et fint lite rom (rom C101, hvis det skulle være av interesse), og har innredet det så godt jeg kan.  Jeg kunne godt tenke meg å få opp noe på veggene, pluss litt tepper på gulvet, og så må det vel kunne sies å være opptimalt.  Med god hjelp av mamma (tusen takk, uvurderlig!), kom jeg i havn med sengeteppet (okei, det magler lukkekanten, men siden den må sys på for hånd, trenger jeg jo ikke noe mer håndarbeid på en stund), og så fort jeg bare får tatt et bilde, skal det legges ut så hele verden  kan få se hvor fantastisk flink jeg er (øh...).

Men nok om det.  Vi er et sted rundt seksti elever på Bildøy, tror jeg, hvorav fem skal gå på media.  I motsetning er KRIK-klassen 20... Men jeg tror det skal bli bra for det om, ta det med et smil, pleier jeg og si.

Det er mye som er nytt for meg, og jeg må si jeg er litt forvirret.  Om noen uker, tenker jeg, så har jeg komt inn i saker, og ting blir sikkert litt mer enkelt.  Det ser ihvertfall lovende ut.  Vi hadde bibeltime i dag, og det var utrolig interessant.  Vi har også hatt kor, og tro det eller ei, da savnet jeg både Tore og Steinar, og hele sulamitten.  (Skeisvangs musikklinjekor, altså, for alle utenforstående)  Nivået er nok ikke så høyt, det kreves ikke så mye som ovennevnte kor, men gøy var det, en og en halv time kor på forelesningssalen på Bildøy, føltes ikke engang som halvparten av en kortime i salen på Skeisvang.  Og når vi i tilleg fikk utdelt noter av Svein Møller, da kan det vel knapt bli bedre.  

Nå lukter det vafler her i peisestua.  Jeg får avslutte for denne gang.  Jeg måtte bare skrive litt, nå som jeg har fått tilgang til det trådløse nettverket.  

Lurer på om mamma lager vafler i kveld.

Nedtelling

Nå er det bare noen timer igjen av denne dagen, så er det bare en dag, å så en natt å så drar jeg til Bildøy.  Det er ikke lenge til!  Sengeteppet mitt er ikke ferdig en gang.  Men det skal det bli, siste innspurt i morgen.  I morgen begynner jeg ikke på jobb før 1645, faktisk, så da har jeg litt tid til de siste forberedelsene.  Men for all del, det er litt stressende å tenke på at jeg skal jobbe til 2100 kvelden før jeg forlater mitt trygge liv i mitt trygge hjem i min trygge tilværelse.  

Jeg faller stadig tilbake på at jeg heldigvis har en som er med, og som fortsatt er der når mamma og pappa kjører tilbake til Haugesund.  

I dag kom mamma og pappa hjem fra ferien sin forresten, så nå skal det bli litt skikk på saker og ting her, tenker jeg.  Skikkelig middag, noen som passer på at jeg bretter sammen klærne mine og ikke har beina på bordet.  Enn så lenge.  

Dagens sitater

1:  Irene skal forklare at vi skal spionere.  Hva må til?

"Spionisering!"

2:  Torbjørn om regnværet som kom på Fitjar:

"Dråpene kom i titusenvis!"

Om tråkling og quilting og sånn

Av og til får jeg bare skikkelig lyst til å sy, å da er det få ting som kan stoppe meg.  I begynnelse av ferien fant jeg ut at jeg hadde nok penalhus, og satte derfor i gang med et sengeteppe jeg skal ha med meg til Bildøy.  Og det skal bli fint altså!  Det er bare det at det er så vanvittig stort, og da er det så vanskelig å quilte det...  Nå har jeg sittet på gulvet i evig lange tider, bare for å tråkle en liten flekk på midten, å så når jeg da skal begynne å quilte, så er det jo så stort å uhamselig at jeg blir helt ute av meg.  

Så da tenke Ingvild: "Nå tar jeg en pause og skriver om det på bloggen min, og så kan jeg fortsette etterpå"

Men nå har jeg skrevet om det på bloggen min, og jeg har ikke kommet lenger med tråklingen, og teppe er fremdeles like stort.  

Fint, da er det bare til å fortsette der jeg slapp, da jo.

I'm alive cause you're alive in me

My chains are gone
I've been set free
My God, my Savior has ransomed me
And like a flood His mercy reigns
Unending love, Amazing grace

Fra Chris Tomlin sin Amazing grace-versjon

Hjemme igjen!

Ferien er over, og jeg her med macen på fanget i verdens beste sofa.  Antagelig burde jeg vasket litt, rydde ut av bagen, spist litt mat, eller aller helst sovet.  Men det er mer enn en uke siden jeg har oppdatert bloggen, så jeg gir noen minutter av min dyrebare tid.  

Jeg kom altså hjem i går, etter en deilig uke med masse sol og ingen jobbing.  (I hvert fall ikke på OBS!)  Hytta vår, som har vært under ombygging de siste årene, er endelig ferdig på innsiden, noe som betyr at jeg kunne nyte min første sommerferie i egen seng på eget rom, og våkne når søvnen selv slapp taket.  Alternativet har liksom vært en altfor kort sofa i en falleferdig stue, og våkning av noen som skrur på gasskomfyren ( som i og for seg skulle kunne være ganske lydløst, men ei er...), eller som banker med hammer på andre siden av veggen.  Nok om det.  

Hvis du lurer på om jeg har gjort noe interessant, så har jeg ikke det, men jeg har gjort noe jeg ikke har gjort på lenge, om ikke annet!  Jeg har aldri tid til å lese bøker, og hvis jeg tar med meg en bok på reise, blir som regel resultatet tre leste sider.  Gjennomsnitlig.  Denne gangen hadde jeg også med meg min ene bok, men da jeg reiste hjem hadde jeg til sammen 5 bøker i bagen, hvorav tre og en halv lest!  Og Libris på Evje satt igjen med noen ekstra hundrelapper, som de ikke engang vet hvor senssasjonelt det er at de er i besittelse av.  

Nå sitter jeg altså hjemme, og skal helt alene pakke for å flytte til et nytt sted, ny skole ny by, nye venner.  Jeg har begynt å innse hvor mye jeg gruer meg i tillegg til at gleder meg sånn.  Jeg innser hvilken mammadalt jeg i bunn og grunn er, har alltid hatt trygge rammer rundt livet mitt, alltid visst hvilken skole jeg skal sykle mot hver morgen.  Lillesund, Håvåsen, Skeisvang.  Men Bildøy? Skal lille meg dra ut i verden helt alene, uten mamma og pappa, uten noen å holde fast i?  Ja, det skal jeg.  Satt på spissen.  

Nei.

Det er enda godt at veldig lille meg har en veldig stor Gud, uansett reisedestinasjon.