God jul!

Det hev ei rose sprunge

ut av ei rot so grann,
som fedrene hev sunge
av Jesse rot ho rann.
Og var ein blome blid
midt i den kalde vinter
ved myrke midnatts tid.

Um denne rosa eine er
sagt Jesajas ord,
Maria møy den reine
bar rosa til vår jord.
Og Herrens miskunns makt
det store under gjorde
som var i spådom sagt.

Guds rose ljuvleg angar
og skin i jordlivsnatt.
Når hennar ljos oss fangar,
ho vert vår beste skatt.
Me syng i englelag:
No er det fødd ein frelsar,
og natti vart til dag.

(Peter Hognestad)

Luftetur

En ting jeg har blitt flinkere til i høst, er å utsette.  Vet ikke helt om jeg liker det, men...  Men ihvertfall, i dag sto julevasken for døren.  På rommet mitt altså, resten av skolen tok vi i går.  Det trengtes.  Og skal det gjøres skikkelig, så skal det gjøres skikkelig.  Jeg tok ut de tre små teppene mine, ristet dem skikkelig utenfor til alt støvet som var i dem hadde forflyttet seg til den svarte genseren min, og hang dem over en kant til lufting.  Så gikk jeg inn på rommet mitt igjen for å støvsuge ferdig.  Det tok sikkert maksimum fem minutter før jeg gikk ut igjen for å hente teppene mine.  Men fem minutter skulle vise seg å være for lenge.  Det hadde ikke regnet på lenge nå, men selvfølgelig, i løpet av disse små fem minuttene, begynte det å regne.  Ikke så mye tror jeg, men akkurat nok til at det teppet som hang ytterst, altså ikke under tak, var blitt vått nok.  Det teppet av ull, snakker vi om nå.  Men teppet måtte uansett inn, så nå ligger det der, og hele det nyvaskede rommet mitt lukter våt ull.  Det lukter ikke godt.  

Be still and know: I am God

I går blåste det igjen.  Skikkelig blåste liksom, så mye at de stengte broen.  Da blåser det.  Men uansett vær, tirsdagens vanlige bønnestund, kalt ti-på-ti, gikk sin gang.  Det er ganske fint å sitte inne helt stille og bare høre på vinden ute.  Vi hadde tent små telys formet i et kors, satt rundt og ba stille.  Og Gud hører, selv om det blåser.  Det er rart, men ganske fint.  Vanskelig å forstå, men.  Fint.  

Julens gleder finner du ikke under treet, men i ditt hjerte

Det står det på det ene stempelet.

Jeg har vondt i øret.  Og jeg har vondt i fingrene.  For jeg har brent meg så mange ganger på komfyren.  Men det gjør ingenting, for nå er jeg snart ferdig med det som skal smeltes.  Embossing tror jeg de kaller det.  Og jeg har funnet ut at jeg ønsker meg nye blader til papirskjæreren min, for de er blitt ganske slitt.  (Ikke bare på i dag altså, men sånn generelt liksom).  

Det passer fint å lage kort når en har vondt i øret.  Eller strikke.  For da kan jeg bare sitte der å gjøre ingenting, samtidig som jeg får gjort masse og kan høre på Stavanger Gospel Choir og Stavanger Gospel Company og Voice of Joy og så mye gospel jeg vil.  Noen ganger bår jeg ikke hører på musikk, hører jeg på hvordan lina i flaggstanga utenfor slår i utakt med klokka på hylla mi.  De slår seriøst aldri likt.  Flaggstanga taper alltid, om den treffer ett slag, så kommer den alltid litt etter klokka på neste slag.  Skjønner?

Det er utrolig hva man kan bruke tid på å irritere seg over.  

Ein gong te..!?

Å ha ørebetennelse er noe av det verste jeg vet.  Det bare ligger der å gjør vondt liksom.  Og det er så fryktelig lite jeg kan gjøre med det.  Det suger.  Og det er bare én måned siden forrige gang til og med.  Hm...

Jeg lager kort i stedet.  

Store planer

Når jeg kom til Bildøy, var liksom planen at jeg skulle bli litt mer sporty.  Utgangspunktet tatt i betraktning skulle jo ikke det være så vanskelig.  Men det var det jammen likevel.  Jeg tror jeg gjennomførte treningsprogrammet mitt to hele ganger, og siste gang var vel i slutten av august eller begynnelsen av seotember, vil jeg tro.   Men så!  Tata:  Ingvild fant ut (i godt fellesskap med en venn....Okei, så var det kanskje hun som fant ut da...) at hun skulle begynne på nytt.  Det var i forrige uke.  Fire ganger i uken skulle vi trene!  To joggeturer, to ganger i styrkerommet.  Gjett hvor mange ganger vi har klart det?  En.  Jaja, det finnes visst noe de kaller nyttårsforsetter.   

Er dette gjennomførbart..!?

At the end of the day

Om en tre kvarters tid kjører Torbjørn inn på Flotmyr, rutebilstasjonen i Haugesund.  Det var litt vemodig å følge ham til bussen i dag, det var skikkelig gøy å ha ham på besøk.  Men så er det bare to uker til juleferie, da kan jeg være både med ham og Irene!  Irene kommer til og med med flyet til Bergen samme dag som jeg skal hjem, så vi får tre timer og et kvarter på bussen, bare vi to.  Da skal vi ta igjen prat for de fire siste månedene.  Det blir greier.  

Så litt anbefalinger.  For det første: Hvis du skulle få en mulighet til å gå på Les Miserables i Bergen - ikke nøl en gang.  For en forestilling!  Tre timer med fantastiske skuespillere (eller sangere om du vil), fantastisk musikk, fantastisk stemning.  Fytti, så bra!  For det andre: Voice of joys jule-CD.  Skikkelig julestemning!  (Eller førjulsstemning, det er ikke jul ennå).  

I love because you loved me first

Ti minutter.  Så skal jeg spise blomkålsuppe.  Mmmm!  En time.  Så skal jeg gå til brua og vente på bussen.  (Ja, det går faktisk buss til Sartor!  En gang om dagen eller noe sånt...)  halvannen time.  Så skal jeg ta bussen til Bergen.  En time og tre kvarter.  Så skal jeg møte Torbjørn i Bergen.  Jippi!  Fire og en halv time.  Jeg sitter på Den Nationale Scene og ser teppet går opp for Les Miserables.  Mye å se frem til i ettermiddag.  Og så: En hel helg med Torbjørn i Bergen/Bildøy.  Mye å se frem til i helgen.  

You're the king of these people. You are.

Nå har jeg to sjokoladekalendere.  For i går fikk jeg en av stipendiatene når jeg skulle spise frokost.  Og dagen før det fikk jeg pepperkaker når jeg skulle spise frokost.  I dag fikk jeg frokost når jeg skulle spise frokost, og det var ikke verst bare det, for i dag forsov jeg meg.  Så jeg kom til matsalen ti mnutter etter at maten skulle vært ryddet inn, men det var den ikke.  

I dag var jeg på Sartor og kjøpte "adventslys".  Vet du hvor dyrt det er med kubbelys!?  Så til slutt endte jeg opp med fire søte små lys som var litt billigere.  Jeg betalte, la dem i veska og vi kjørte hjemover.  Allerede før vi kom fram kjente jeg lukten av lysene fra veska.  Gjett om det var sånne luktelys da, som liksom skal lukte god lavendel, men som mest sannsynlig kommer til å få lufta på rommet mitt til å bli kjempeekkel.  Men men, det får vel gå, da.  Er jeg heldig har mamma noen lys hjemme som hun kan sende med Torbjørn på fredag.  Nå er det bare to dager til Torbjørn kommer!  

Det er første desembeeeeeeer - I dag!

"I dag er det første desembeeeeer"

Egentlig så liker jeg Jul i Blåfjell bedre enn Amalies jul.  Jeg skulle ønske jeg var liten igjen og hadde fri hver kveld og kunne se julekalenderen på Barne-TV.  Da kunne jeg sett Jul i Blåfjell i 24 dager fremover.  Det hadde vært noe.

Men men.  I dag skal jeg gå på Sartor å kjøpe sjokoladekalender, tror jeg.  Sånn 10-kroners sjokoladekalender som egentlig smaker kjempefælt, men som ikke smaker kjempefælt likevel, fordi det er 10-kroners adventskalender.  Så skal jeg henge den på rommet mitt å prøve å få litt adventsstemning.  Jeg føler at alle er på jakt etter denne berømmelige julestemningen hele tiden, men hallo, det er jo ikke jul ennå.  Jeg synes adventstiden er fin.  Det er bedre med adventsstemning når det er advent, julestemningen kommer etter hvert den.  

Har du adventskalender?

Blandede følelser

Jeg pleier å like første søndag i advent.  Denne dagen forbinder jeg med Rossabø og "Nå tenner vi vår adventskrans"-sangen.  Så lukter det advent.  Det er godt.  Jeg savner Rossabø.  

Men i dag er ikke så fin første søndag i advent som det pleier.  I dag sluttet Ragnhild.  Jada, jeg har vist om denne dagen ganske lenge, men det var ikke før i dag den kom, gitt.  I dag var rommet hennes plutselig tomt, og Ragnhild satte seg i bilen og vinket hade til oss som stod gråtkvalt igjen.  Jeg prøver å unngå å se bort på rommet hennes når jeg går frem og tilbake mellom byggene.  

Det er så tomt uten deg, Ragnhild og jeg savner deg allerede!

I full symfoni

Det snør på Sotra!  Jeg har nettopp gått fra internatet bort til hovedbygget på slipperser.  Det var ikke smart.  Jeg savner Haugesund når det snør.  Folk blir liksom ekstra hyggelige med hverandre da.  Rart det der.  

Jeg har akkurat kommet hjem fra konsert i Grieghallen.  Bergen filharmoniske.  Brahms.  Mozart.  Noen har øvd mer enn andre på fiolin, for å si det sånn.  En god del mer, kan du si.  

Det føles bra å være tilbake på Bildøy.  Kjipt å være hjemme å bare være syk liksom.  

Det snør, det snør, tiddelibom!

Bla bla bla

Jada, jeg har kommet hjem.  Og jeg har etter nøye gjennomtenkning funnet ut at jeg ikke skal prøve å ramse opp ti dager i Israel i et blogginnlegg.  

Jeg befinner meg for øyeblikket hjemme i Haugesund.  La oss kalle det sykepermisjon.  Men jeg regner med å kunne dra tilbake til Bildøy i morgen.  

Ha lue på i høstværet, folkens, hvis ikke kan du få ørebetennelse!

Fytti, for et innholdsrikt innlegg.  Nå ble du klok, tenker jeg.

Snart klar til avmarsj

Skuffelse.  Det helt nye ligretto-pakken min er ikke sånn som en helt ny ligretto-pakke skal være.  Jeg har fått fire like kortbunker.  Lyseblå er en fin farge det, men det kan bli litt komplikasjoner med poengtelling etter endt runde.  

I morgen drar jeg til Israel!  Så nå blir det ikke bloggoppdatering på en stund.  Ønsk meg god tur!

Størst på fjortiser

På tirsdag var det tidenes største konfirmantsamling i bibelskolehallen på Bildøy.  Over 300 konfirmanter var samlet til T14 dag som det heter, og et heidundrande show.  Og her var jeg altså med som en slags leder.  

Hele showet startet med en slags "parade" inn i hallen, hvor hver av linjene konfirmantene kan velge skulle presenteres.  Min oppgave her ble å bære en Bibel i megaformat, høyt hevet over hodet så alle kunne se, så klart.  Men hovedoppgaven min var egentlig å være gruppeleder sammen med Elin, det var veldig gøy.  Vi fikk til og med med oss tensingkonsert med Fjell kommunes tensingkor Tensing Lukas.  (Og jeg savner fortsatt Keystone...)

Men medaljen har også sin bakside.  Da tenker jeg ikke på ryddejobben etterpå, det gikk faktisk ganske fint det.  Neida.  Halvt våken, halvt sovende satt jeg i dag morges og fordøyde en brødskive i matsalen når Stian kommer løpende inn med VestNytt i den ene hånden.  VestNytt er altså lokalavisen her, og hvem andre har fått bilde av seg på hele forsiden, enn meg, bærende på en megabibel.  Jeg ser seriøst ut som om dette er noe av det verste jeg har vært med på, noe som jo ikke stemmer.  Og det beste (eh, verste...?) er liksom overskriften som preger bildet: Størst på fjortiser

Der har du meg...

En god natts søvn

I natt skulle alle klokker stilles en time tilbake.  Det vil si at døgnet på en måte fikk en ekstra time, bare at den ekstra timen ikke var der.  Det vil si at frokosten var en time seinere enn den vanligvis ville vært.  Det vil si at man kunne sove en time lenger enn man vanligvis kunne.  Det vil si at man ikke hadde trengt å slå ihjel tid mellom man stod opp og til frokosten, for den timen kunne man jo sove.  

Men jeg stod opp en time tidligere enn jeg egentlig hadde trengt.  Det vil si at jeg kom en time for tidlig til frokost, og altså ikke fikk noen frokost (før en time senere).  Det vil si at jeg hadde en hel time å slå ihjel mellom jeg stod opp og til frokosten begynte.  Det vil si at jeg altså fortsatt kunne sovet.  

Det vil si at jeg glemte å stille klokka en time tilbake. 

Når det stomer rundtomkring - HEI!

Det stormer på Sotra i dag, minst.  De har visst stengt brua.  Da blåser det nok en del.  Men det er ikke så kult som når det blåser i Haugesund.  Når det virkelig blåser i Haugesund, er det beste stedet å være, på rommet mitt.  Når det blåser da, rister det i hele rommet.  Det knirker i senga i, for det rister sånn i veggen.   Det er kult.  Når det rister i veggen på rommet mitt på bibelskolen, er det bare fordi noen går i ytterdøra.  Det er ikke kult.  Og senga mi er for ny til at det knirker.  

London var en like fantastisk by som den har vært de andre gangene jeg har vært der, en vidunderlig by å være på tur i.   Men det var jammen godt å komme tilbake til lille Norge også.  Jeg tror jeg hadde blitt koko av å ha så masse mennesker rundt meg hele tiden.  En kjempestor by med kjempemange mennesker.  Faktisk, når jeg går rundt i Londons gater (og ikke minst undergrunnen!), slår det meg for en fantasi Gud må ha.  Gud er kul.  

Det er deilig å ha helg etter en sånn tur.  I dag sto jeg ikke opp til forkost, for å si det sånn. 

London calling

Om noen timer er jeg på vei til London.  London, folkens!  KRIK-klassen er på gapahauktur i skogen.  Vi skal til London.

Vi er ferdige med utreisedagene.  Seks møter, et eldresenter og fem bedehus.  Jeg har aldri hatt noe spesielt forhold til bedhus.  Men etter de siste dagene har jeg fått et aldri så lite inntrykk - på godt og vondt.  

Det har vært koselige bedehus vi har kommet til.  Vi er ønsket hjertelig velkommmen, og folk har satt pris på møtene våre.  Men hvorfor har det aldri vært mer en 21 som har kommet?  For det meste er det gamle damer, godt over pensjonsalder, som har kommet, fra bakerste benk setter de seg som regel.  Hvorfor er det sånn?  Bedehusene burde vært oversvømmet de, gamle som unge, og hver rad burde være full, de fremmerste også.  Vi har en jobb å gjøre folkens.

Nå har jeg ca. to og en halv time fri frem til vi drar.  Og jeg vet ikke hva jeg skal finne på.  Jeg har pakket ferdig.  Kanskje jeg skal vaske rommet mitt, det er mye koseligere å komme hjem til et rent rom.  

Det skal jeg gjøre.  Kanskje.  

He's worthy, bless his name

I går hadde vi vårt fjerde av i alt seks møter.  Lovsangsmøte i går.  

Jeg vil love Herren så lenge jeg lever,

og synge for min Gud så lenge jeg er til.  

(Salme 146,2)

Piu mosso!! Piu mosso!!

Det har nettopp vært ti-på-ti på Bildøy, en fin liten bønnestund med tente lys, mørkt rom og sang.  Til slutt synger vi alltid Dynamisversjonen av Velsignelsen.  (Den har mest sannsynlig et annet navn, men det kan ikke jeg, så da blir det slik.  Det er i hvertfall en veldig fin versjon!)  Vi synger den altfor seint.  Jeg tenker med gru på hva Margot ville sagt, eller Kristin og Charlotte.  De er mye bedre.  Dynamis er bra.  

Men ti-på-ti er også bra, uansett.  Og jeg tror Gud velsigner oss om den går for seint eller for fort, så hva har det egentlig å si?

Og så fryser jeg på beina i dag.  

Utreisedager på Bildøy

Om noen timer skal jeg og en gruppe her fra skolen holde møte på et bedehus et eller annet sted i nord-hordaland.  Ikke vet jeg hvor, langt mindre hva det heter.  Men jeg har blitt fortalt at det ikke alltid er overbefolket der, men vi får ta det som det kommer.  Jeg er gitt den heldige oppgave å spille piano under kollekten, det blir min utfordring i dag.  Men jeg tror det skal gå fint.  

Jeg skal hjem på lørdag.  Jeg skal kjøpe kamera!  Det blir bra.  

Å så skal jeg så godt som mulig prøve å oppdatere denne fantastiske bloggen litt oftere.  

Katja Kai og Bente Bent og Fjernsyn som skulle få seg kjæreste

Kalle Klovn.  Noas dyrebare øy.  Tøydokka Anna.  Gullars.  Labbetuss.  Flode.  Mummitrollet.  Thomastoget.  Anna Banana.  Katja Kai og Bente Bent.  Bananer i Pysjamas.  Huset med det rare i.  Snøbarna.  Portveien 2.  Bumpibjørnene.  To hus tett i tett.  Madicken.  Sesam Stajon.  John Blund.  Fraglene.  Dyrene i Hjorteparken.  Heidi.  Noddy.  Bjørnen i det blå huset.  Daniel Duppsko.  Byggmester Bob.  Postmann Pat.  Og ikke minst Vertshuset Den gylne hale, Jul i skomakergata, Amalies jul og Jul i låfjell.  Nå kommer jeg ikke på flere i farten.  Men vi har sett på Barne-TV i kveld, gammelt som nytt, på Youtube.  Kjempegøy!

Et nytt prosjekt

Jeg har kjøpt 15 garnnøster.  De skal jeg lage lusekofte av.  Jeg skal strikke og strikke, til jeg kan si at "nå har jeg klart å strikke en lusekofte".  (Eller "spøta" som Margot ville sagt.  Åkrabu... )  Det var litt av en prosess å velge garn kan du tro, eller kanskje riktigere sagt butikk.  Men etter tre telefonsamtaler til mamma i Polen, fant jeg ut av det meste.  Så nå er jeg i gang!  (Håper det er noen som har tro på meg...)  

Fargene ble forresten koksgrå i bunn, og okergult i mønsteret.  Høres det bra ut?  Uansett så blir det sånn, ihvertfall.  Hvis jeg blir ferdig.  Jeg lurer på hvor mange halvferdige arbeider jeg egentlig har liggende rundt forbi.  Det er vel en del.  Jeg burde blitt ferdig med Sauen Shaun også.  Han ska jeg jammen hente neste gang jeg er hjemme.  Han er snart ferdig, mangler vel bare noen bein, tenker jeg.  Men denne jakka skal jeg bli ferdig med.  Det har jeg bestemt meg for.  

Host og hark

Jeg liker ikke å ha vondt i halsen.  Ikke å hoste heller.

Heter det å ha vondt i halsen eller være sår i haslen? Er det forskjell på det?

I wish those days...

... var en av sangene Keystone sang i kveld.  I kveld var jeg på øvelsen på KM-huset.  Ord kan rett og slett ikke beskrive hvor mye jeg savner Keystone akkurat nå!  Og for så vidt ellers også.  Det er rart å ikke ha Keystoneøvelse på onsdager å se frem til lenger.  Eller alle styremøtene jeg ikke hadde tid til.  Eller å treffe så mange hyggelige, flinke mennesker.  Prosjektet.  Konserter.  Turer.  Å, sommerturen til Polen!  I kveld var det nesten slik at jeg skulle ønske jeg var konfirmant igjen, å kunne ha fem år fremover å glede meg til.  Bjarne og Charlotte gjorde en god jobb, og det må de ha gjort frem til nå også, utfra kveldens resultat å dømme.  

Jeg savner Keystone.  

Og jeg ble 19 år i går.  Juhu.

Klar for avreise

Det er siste kveld før høstferie på Bildøy.  I morgen skal jeg endelig hjem til mamma og pappa, Øystein og Torbjørn.  Jeg gleder meg så mye at jeg ikke orker å tenke på hvor mange timer det er til.  Det er ganske mange.  Det er en kveld, og en natt, og en morgen, og litt av en ettermiddag til.  Det er litt lenge, egentlig.  Men den som venter på noe godt...

Dette er uken jeg gleder meg til:  Jeg skal se familien igjen! (Untatt Irene, men det er ikke så mye å gjøre med, hun er i Lublin, jeg er i Haugesund.  De ligger ikke ved siden av hverandre).  Når jeg drar fra Bildøy er jeg 18 år og 362 dager gammel.  Når jeg kommer tilbake er jeg 19 år og 5 dager.  Omtrent.  Jeg skal på Keystone.  Jeg skal møte igjen en del venner, som jeg ikke har sett siden i sommer.  Og ikke minst skal jeg være hjemme på rommet mitt, i huset mitt, spise hjemelagd mat, og bare ha det bra!  (Jeg har det bra på Bildøy også, altså).  

Men det er en ting som ikke er så bra også.  Dessverre.  Når jeg kommer hjem, er kaninburet tomt.  Det blir et fælt syn.  For noen dager siden var det en mann og hentet Carmen og Kaja (Kaja er Bollas nye navn, etter Øysteins vilje).  Jeg tror han skulle gi dem til en niese, kanskje.  

Stakkars mamma.  Men hun får så mye eksem på hendene sine, at det må bli sånn.

Jeg kommer til å savne deg, Carmen! <3

And I could dance a thousand miles because because of your great love

I dag er en god dag:

- Vi skal på filmfestival i London med mediaklassen i slutten av oktober.   Egenandel for fire dager er 300,- + lommepenger.

- Jeg har nettopp fordøyd en Henning Olsens Creme Cappuchino.  Enda ligger en i fryseren til en annen gang jeg trenger et dagens høydepunkt.  

- Vi hadde fiskeboller til middag

- Dagen i dag er rett og slett bare en nydelig dag!  Trenger alt absolutt å forklares!?

I will sing to the Lord a new song

Stor er din trofasthet, Herre og Fader

Skiftende skygge når aldri din sti

Du er den samme, din miskunn er evig

Slik som du var skal du alltid forbli

Tidene skifter med dager og netter

Soler og stjerner har oppmerket gang

Syng all Hans skapning og pris Han som styrer

Lov den allmektige Herre med sang

Nåde for synder og fred uten like

Mesterens omsorg til støtte og stav

Styrke for dagen og håp for i morgen

Signing for barnet som Gud tar seg av

Ref.:

Stor er din trofasthet!

Stor er din trofasthet!

Dag etter dag gav du nåde på ny

Himmelske hender gir alt jeg behøver

Trofaste Herre, hos deg har jeg ly!

(Oversatt av Sverre Therkelsen)

En tur til Bergen

Jeg er sent ute.  Bussen går snart.  Fra Straume, ikke Bildøy.  Jeg må gå til Straume.  Det tar en halvtime.  Jeg ringer.  "Kan du kjøre meg til? Jeg blir så våt!" Når han bare får våknet skikkelig, kjører han meg til Sartor.  "Takk, nå slapp jeg å bli våt før jeg skal på kafe, det var snilt"  Jeg finner bussen min, og den kjører over broen, gjennom tunnelene, til Vestre Strømkai.  Regnet pisker mot rutene på bussen.  Men bussen kjører.  

Når jeg kommer frem, går jeg inn på bussstasjonen, gjennom.  Jeg går ut under Bergen storsenter.  Det har sluttet og renge...?  Jeg kommer meg over veien.  Det har ikke sluttet å regne likevel.  Så det blir hetta.  Jeg går langs vannet.  Jeg blir våt på den ene foten.  Stadig lengre skritt.  Jeg spør en dame om veien, men hun snakker engelsk, og jeg regner med at hun ikke vet hvor jeg skal.  Dømmer igjen.  Går videre.    Nå er jeg våt på den andre skoen også.  Men bare litt.  

Jeg finner riktig person.  Eller riktig person finner meg.  Og vi går på kafe.  Jeg fryser, for jeg er våt på beina.  Men det går fint.  Jeg drikker den ekleste kaffi moccaen noen sinne.  Kan knapt kalles kaffi, men det får gå, det er ikke Totalen uansett.  Og vi prater.  

Hun følger meg til bussen.  Så må jeg ta den alende tilbake til Straume.  Det er mørkt, men det er ikke vanskelig å høre regnet.  Når jeg kommer fram, plasker regnet.  Det er som det vil opp igjen, så hardt.  Jeg tar på hetta, og etter tre meter uten tak over hodet, er jeg gjennomvåt.  Jeg går litt springer litt.  Pappa ringer.  Jeg sier at jeg ringer tilbake senere, det regner sånn.  Han sier han hører det, legger på.  Jeg springer.  

Når jeg kommer fram til skolen, er våt og kald.  Klissvåt.  

Nå er den her.  Jeg elsker høsten.  

Ingvild blogger om uinteressante ting igjen

Jeg har fått min første store hjemmeoppgave.   "Israels religiøse liv - etter sinaipakten."  Legg ut om tabernaklet i ørkenen og jødenes offertradisjon.   Jeg skal til og med tegne tabernaklet.  Kjære vene.

I morgen skal jeg til Bergen.  Helt alene.  Jeg skal ta bussen helt alene til Bergen.  Det bør gå bra det altså, det er ikke vanskelig å sitte på et sete i bussen, egentlig.  Men så skal jeg gå av bussen alene, finne bussinformasjonen alene, kjøpe busskort alene.  I Bergen.  Jeg tror jeg vet hvor jeg skal gå av.  

Men så skal jeg ringe til Sofie, og så skal vi spise middag sammen.  Det blir good.  Hvis jeg kjenner de på kjøkkenet rett, så blir det vel fisk til middag i morgen.  Kanskje like greit at jeg bare går når skolen er ferdig da.  

Blubb-blubb. 

There is none like you

I dag har jeg gjort noe jeg aldri har gjort før, og som jeg føler at alle andre har.  Jeg har servert i konfirmasjon.  To familier hadde konfirmasjonsselskap på skolen i dag.  Og jeg serverte altså i den ene av dem.  Så er jeg én erfaring rikere.  

I kveld har jeg vært på møte i Salem.  Det var et veldig bra møte.  Mye lovsang, skikkelig bra tale, flotte vitnesbyrd, og tungetale og tyding.  Det er spennende med tungetale.  Vanskelig emne, synes jeg.  Men når du sitter der og hører på, spesielt på tydingen, da får du liksom et bittelite blikk av en usannsynlig stor Gud.  Rart det der.  

Vi kjørte Sulamitt til Bergen, som altså er en av bibelskolens biler.  En stor hvit toyota, som har skolens logo på hver en ledig dør.  Med Rudi Myntevik på fullt, manøvrerte i oss rundt i Bergens gater, i håp om å finne både en parkeringsplass og Salem.  Vi fant begge deler til slutt, men da vi skulle hjem, ble vi heller usikre på hvor bilen stod.  Jeg var nesten absolutt sikker på hvilken retning det var, men når vi omsider fant den, var det faktisk stikk motsatt.  Hvordan kan sånt ha seg?

Men vi kom oss hjem.  Det var fint.  

Små skritt i riktig retning

I skrivende stund ahr jeg "pause" fra filmen vi ser, Amelie.  Det er en rar film.  Jeg sjnner ingenting.  Men den er bra.  Bra laget liksom.  Men den er rar.

Det var Daniel som sa vi burde se den.  Daniel er den nye læreren vår i media, ihvertfall foreløpig.  Han er kul.  "Eeeey man, you guys wanna see a film, ey, let me know, I'll bring popcorn!"  

I dag har vi planlagt vår første film, i utgangspunktet en skrekkfilm.  Hvis noen blir redd av den, er det noe alvorlig galt et sted.  Men men, det virker spennende.  Jeg tror det bli gør i morgen.  Jeg er til og med utvalgt som produsent og innspillingsleder.  (Høres skikkelig viktig ut, så jeg må jo bare skrive det.  Sannheten er vel egentlig at jeg var den som var igjen når alle roller var delt ut, og ingen naturligvis ville ha disse to.  Men siden jeg er helt ny i gamet her, har aldri vært med på noe lignende jeg vel, så tar jeg det med et smil, og håper på det beste).  Daniel har til og med leid inn skuespiller.  Det er kult.  

Jeg burde antagelig sett hele Amelie, for språkets del.  Jeg har begynt på franskkurset mitt!  Så nå kan jeg faktisk si hva jeg heter, hvor jeg kommer fra, og ta farvel - på fransk!  Er det bra, eller!?

Robotmusikk

Denne uken er det linjeuke på Bildøy.  Det vil si at vi ikke har bibelfag, kun media.  

Det har seg slik at det har vært visse startproblemer med medialinja, så en del planer har blitt strøket fra lista, og litt sånn.  Jeg skal ikke utdype den saken så mye mer, men jeg kan si at nå ser det ut som om ting skal bli bedre.  (For andre gang, men nå begynner jeg og tro på det selv også...)  

I går var imidlertid planene greie.  Besøk i NRK i Bergen, og til Familie & Medier.  På vei fra Familie & Medier og tilbake til skolen, var det jeg som måtte kjøre.   Det var ingen god opplevelse, ikke for meg, og antagelig ikke for de som satt på heller.  En gammel mercedes uten likehetstrekk med vår bil hjemme i Haugesund, tre pedaler som ikke var så veldig samstemte, og med et håndbrekk gjemt langt under rattet.  Turen fra Familie & Medier og til skolen gikk i rykk og napp, bokstavelig talt, men heldigvis kom både passasjerer og bil fra det med helsa i behold, så jeg får si meg fornøyd med det, og tenke "aldri mer".

Ellers har de siste kveldene gått med til å spille piano - firehendig!  Jeg har funnet en som også har spilt piano en stund (riktigere sagt, hun fant vel meg...), og som kan lese noter, så nå kan vi spille litt andre sanger enn bare de "alle" kan.  Vi har til og med prøvd oss på Norge-rundt sangen, en sang pianolæreren min på videregående iherdig prøvde å lære meg, uten ytterligere resultat.  Men nå skal jeg virkelig lære meg den, altså.  Vi spilte også en annen sang, som etter Stians mening (tilsynelatende et geni i stortrommespilling), minner om musikken til en robot som driver og vasker.  

Dette lyder lovende.  

Sommer i september

September er i mine øyne en høstmåned.  Men i dag har jeg faktisk gått fram og tilbake til Sartor (Sotras lokale kjøpesenter, for de uten øvrige geografikunnskaper... ja...) i t-skjorte og piratbukse.  Og det var varmt nok, for å si det sånn.  At skolen min i fullt navn kalles Bibelskolen Bildøy Bergen, betyr ikke dermed at skolen ligger i selve Bergen by.  For i Bergen regner det.  Det gjør det ikke på Bildøy.  Ikke ennå ihvertfall.  Til nå tror jeg det kun har vært tre eller fire dager med regnvær her.  Det er ganske sprøtt.  Men det er deilig, skal ikke klage, ikke i det hele tatt.  Blir spennende å se hvor lenge det varer.  

Okei, jeg innser at jeg har skrevet nok om det alltids like interessante temaet været.  Unnskyld.  

Jeg kan heller meddele gårsdagens opplevelser.  I går kveld brente vi bål og grillet pølser nede ved vannkanten her.  Stort bål, restene fra ImFs loppemarked forrige helg.  Etter å ha mistet pølsa mi i bålet to ganger, ga jeg opp, men uansett smakte det tørre pølsebrødet bedre enn ingenting, og i det hele tatt var det veldig koselig.  

Det er fint på Bildøy.  

Et lite sukk...

Jeg er kjempetrøtt for tiden.  Du må legge deg tidligere, sier mamma når jeg snakker med henne i telefonen.  Javel, tenker jeg, jeg skal gjøre det i morgen, kan ikke i kveld.  

Når jeg omsider finner en kveld jeg kan legge med tidlig, utnytter jeg den for alt det er verdt.  Sånn som for eksempel i forgårs.  I den deilige senga på rommet mitt er det egentlig ikke vanskelig å sovne, men med en ytterdør tre meter unna som smeller verre enn verst hver gang den går igjen, kan det oppstå hindringer.  Men omsider sovnet jeg ihvertfall, og var akkurat på vei inn i drømmeland, da jeg plutselig blir vekket brått.  Men denne gangen var det ikke ytterdøra, neida.  Det var brannalarmen.  For sikkerhets skyld.  Bokstavelig talt.  

I forrvirring av en blanding av nettopp å ha våknet, og den umenneskelig høye ulingen i alarmen rett over hodet mitt, lette jeg febrilsk etter hettegenseren min, fant den til slutt, tredde den over hodet, full fart i slippersene, ut på gangen, ut den forhatte ytterdøra, ut i natten, ut i regnet.  Det luktet faktisk litt røyk...  (Noe som senere skulle vise seg å komme av en luring som stod rett utenfor og røykte sekunder tidligere.)  Jeg fulgte strømmen mot plassen utenfor hovedbygget.  Etter noen kalde sekunder sier en av stipendiatene: Applaus for Thomas som har dusjet!  

Vi kunne gå inn igjen.

I går kveld fikk jeg ikke sove.  Det kan ha noe med at jeg hadde drukket litt for mye kaffi. Jeg lå og tenkte på alt mulig, var litt sint av diverse grunner, og sulten.  Jeg tenkte på at jeg hadde lyst på makaroni.  Jeg tenkte på at jeg ville bruke Sibelius, men det har skjedd et eller annet som gjør at ingen filer kan lagres, så da er det liksom ingen vits.  Jeg tenkte på dagen, på gårsdagen og på utfordringene som hadde møtt meg.  Småpratet litt med Gud, og prøvde å innse at det er han som skal ha kontroll, ikke jeg.  

Etter langt om lenge sovnet jeg.  Omtrent halv to.

I kveld burde jeg lagt meg tidlig.  Kan ikke.  Vi skal ha filmkveld, med påfølgende Damaris-seminar i morgen.  

(Gjesp)

Sing it out loud

Night and day

The universe proclaims

The power of his holy name

Let's sing it out

to every corner of the world

Give God the glory he deserves!

(David Andre Østby)

Historien om den lille mannen med sekken

Det var en gang en lørdag i slutten av august, og fem ungdommer som hadde vært på møte i Salem i Bergen.  Etter at møtet var ferdig, ble de enige om å gå en tur til sentrum, for kanskje å finne noe å spise.  Så de trasket i Bergens gater, forbi kinoen, og til Torgallmenningen.  Som man kanskje kunne forutse falt valget på fastfood, nærmere bestemt McDonalds, noen av dem gikk inn og bestilte mat, mens andre stod utenfor og så på natten, byen, folkene.  

Mens de står der, kommer plutselig en liten mann bort til dem.  Mannen bærer en sekk på ryggen, går i en slitt hettejakke, dongribukse, og tynne sko.  Han har en halvt opprøyket sigarett i den ene hånden, fikler med en lighter for å få fyr.  Litt foriktig, lavt, snøvlete spør mannen:

- Unnskyld, er det noen av dere som har noen penger å gi til en som trenger litt alkohol?

Uten å nøle tar en av ungommene opp lommeboka, famler i et lite rom etter småmynt.  Enda en følger opp, leter og finner noen kronestykker, gir mannen.  Uttrykket i mannens sløve ansikt forteller om en litt uventet respons, men han takker høflig, man kan se et lite smil om munnen hans.  Han fikler med sigaretten.  På spørsmål om han nå skal ut å drikke, svarer han noe som kan forstås, resten av ordene forsvinner ut i natten, vanskelige å fange opp.  Samtidig som han legger pengene, sigaretten og ligtheren i høyre jakkelomme og hjernen hans sender signaler til bena om å snu og gå videre, spør gutten på hans venstre side, som nettopp har gitt ham noen kroner:

- Men du, hvordan har du det egentlig?

Jo, det går for så vidt bra, han lever nå, går rundt her.  Han tar sigaretten opp av lommen igjen, klemmer på den, finner fram lighteren også.  Nå spør den samme unge gutten om han er kristen.  Ja, han tror da på Jesus, har gjort det en stund.  Mhm.  Mannen får positiv respons av ungdommene, de nikker, smiler, svarer at det er bra.  

- Hadde det bare ikke vært for alle disse problemene...

- Hvilke problemer? spør en av ungdommene

Mannen begynner å fortelle om seg selv, alkohol, narkotika.  Men han forteller også om det eneste håpet han har, og ungdommene svarer at det er fint, det finnes bare ett håp.  Mannen sier at han har hatt folk som har bedt for ham, det synes han var fint.  Sigaretten blir lagt i lommen, han fomler ennå med lighteren.  

- Det vil vi også gjøre, sier ungdommene, samstemt, uten tvil i stemmen.  

Man kan se mannen smile igjen, sier at det ville han sette pris på.  

Etterhvert går de hver til sitt, ungdommene tilbake til bilen, mannen med sekken ser litt rundt seg, har ikke noe mål, bare tusler, snur seg, ser seg om, tusler.  En sigarett og en lighter i hånden, raslende småpenger i lomma.

Mens ungdommene trasker videre mot bilen, diskuterer de møtet med den lille mannen.  Betydde dette møtet noe for ham?  I kveld?  I morgen?  Kanskje først om en uke?  Kanskje ikke i det hele tatt?

Samme kveld har fem ungdommer bedt for den lille mannen med sekken.  

Filmkveld og litt til

I skrivende stund sitter jeg på foredragssalen og ser Pocahontas på storskjerm.  Den er det lenge siden jeg har sett!  Jeg er stuptrøtt, føler jeg kunne sovnet når som helst nå, men jeg må bare se film, og jeg må bare skrive blogg...  Så da får det bli en kombinasjon.  

I går var jeg på IKEA.  Jeg kjøpte blant annet en stålampe og et tørkestativ til rommet mitt.  Lenge etterlengtet!  Så nå kan jeg lese på sengen om kvelden uten å måtte reise meg opp og gå helt bort til døra for å skru av lyset.  (Og bli kald på beina).

Av annen informasjon kan jeg meddele at jeg har gjort noe jeg aldri hadde trodd jeg skulle gjøre.  Ikke noe ulovlig altså, det kunne høres litt sånn ut, men jeg har meldt meg på franskkurs via Folkeuniversitetet i Bergen!  Så hvis jeg er heldig kan jeg om noen måneder si hva jeg heter og hvor jeg kommer fra, på fransk.  Interessant.   

Jeg føler det var så mye jeg skulle blogget om, men nå kan jeg ikke komme på noe av det.  Nei, nå klarer jeg ikke mer, nå må jeg se litt på film. 

Meeko er min favoritt altså, helt seriøst.  

Climb every mountain

Det er lenge siden en dusj har føltes bedre enn den jeg hadde for omtrent en time siden.  To dager på Helgatun i Voss, på tur med førsteårsstudentene på Bildøy.  En flott tur, med fine opplevelser.  Mandagen gikk med til fjelltur, noe jeg ikke akkurat gledet meg til.  Vet egentlig ikke helt hvorfor, jeg var liksom bare ikke så veldig gira, for å si det sånn.  I det minste var det to alternativer – ”heavy” og ”light”.  Ingen tvil om hvilken jeg skulle velge.  For noe drit. 

Men mandag morgen, da jeg våknet opp til en overskyet himmel og så rett opp på fjellene, tenkte jeg: En som vanligvis er kjempeglad i tur i fjellet, går ikke light-turen bare fordi hun har bestemt seg for å være sur.  Det så rett og slett ganske fristende ut  bestige hver fjelltopp øyet kunne skimte.  

Planen var at hele gruppa skulle gå sammen opp til en seter, hvor det skulle være lunsj og litt felles aktiviteter for alle, til de mest sporty skulle gå videre til toppen.  Men det som skjedde på vei opp til første stoppested, var  kort fortalt at jeg måtte innse at jeg av helsemessige årsaker (for å gjøre en veldig lang historie velidg kort) måtte nøye meg med light-versjonen av turen. Med andre ord – nedturen ble virkelig en skikkelig nedtur, bokstavelig talt.  Men men, kakaoen smakte godt likevel, og dessuten var det en gjeng skikkelig teite kuer som måtte passeres på vei opptil toppen.  Kanskje like greit at jeg bare snudde likevel da. 

Uansett light eller heavy-tur, det er alltid deilig å dusje når en kommer hjem.  Nå skal jeg spise snart, å så frister det veldig å gå å legge seg.   Ja.  

Din trofaste kjærlighet kan aldri svikte

Din barmhjertighet, den kan aldri ta slutt

Den er ny hver en morgen

Nye hver en morgen

Stor er din trofasthet, min Gud

Stor er din trofasthet

Farvel min kjære!

For noen timer siden sto jeg på broen, og sa hade til min kjære søster Irene.  Hun var på besøk hos meg i dag, sammen med en jente hun kjenner, som akkurat har flyttet til Bergen.  Begge to kjente de en av stipendiatene her på bibelskolen, så det ble rett og slett to fluer i én smekk.  

Det er bare en uke siden jeg flyttet, men dette var siste mulighet Irene hadde til å se hvordan jeg har det på Bildøy, før hun reiser til Polen.  De neste seks årene får jeg kun se henne i jule- og sommerferiene.  I hvert fall omtrent.  Jeg kommer til å savne henne enormt!  Om ca. en uke reiser hun, og da blir det nok for det meste msn eller Facebook, tenker jeg.  Jeg kommer til å savne stemmen hennes også, men det er jo ikke gratis å ringe til utlandet, for å si det sånn.  

Jeg er glad i Irene<3

Superspeider

Apropos sporty Ingvild - i dag vant "Fantastic 5" (min onsdagsgruppe/bibelgruppe) volleyball-cupen på skolen.  I kledd svarte tights, rosa singlet, grønn satengjakke i størrelse XXL og rød hatt med sløyfe på, entret jeg og laget mitt banen, og gikk altså til slutt av med seieren.  At jeg hadde vondt i ryggen, og egentlig bare håpet å ryke ut av turneringen ganske tidlig, er en anen sak.  Og hvis du lurer, så var det andre som så verre ut enn meg.  Prøv å se for deg laget som kalte seg "Bildøy psykriatiske avdeling", for eksempel.

I dag var skoledagen litt spesiell.  Fra rett etter frokost og fram til middag, var det et ektepar, to fantastisk gode kurssholdere, som holdt et kurs for oss som het "Vandring gjennom GT".  For de som har mulighet til å delta på dette kurset noen gang, vil jeg absolutt anbefale det!  Du får lære mer om alt det du har hørt om, sette det inn i en historisk samenheng, og lært deg en aldri så liten dans, i hvert fall bevegelser til 77 stikkord som skal hjelpe deg å huske Det Gamle Testamentet.   Den får jeg repetere i drømmene mine i natt, det skal ikke bli noe problem...

Det var når vi var i gang med mosebøkene, at den mannlige kursholderen spurte: "Er det noen her som er eller har vært speidere?" Stolt kunne en liten andel rekke opp hånden, deriblant meg.   "Vet dere at det er et vers i første mosebok som sier " Vi er ikke speidere, vi er ærlige mennesker"?" fortsatte han med et smil på lur og glimt i øyet.   Hva kan vel sies.  Med et eget smil på lur måtte jeg jo bare sende melding til Torbjørn og Gunvor, og fortelle om min nyeste lærdom.  Mens Torbjørn brukte litt tid på å finne ut hva jeg mente med GT, svarte Gunvor med en gang, og minnet meg på paragraf 5 i speiderloven: "En speider er ærlig og pålitelig".  Haha...

(Forresten, onsdagsgruppen min heter ikke Fatastic 5 til vanlig, altså, det var bare i mangel av et annet bedre navn, at det var det første vi kom på på sparket...)

Ingvild blir sporty!

Nå har jeg akkurat testet ut treningsrommet på Bildøy.  Jeg tenkte i sommer, at til høsten skulle jeg bli litt mer sporty, og bare på disse få dagene må jeg jo si at jeg er godt på vei.  I dag har jeg til og med deltatt på KRIK trening! (Som for så vidt var obligatorisk, men dog like gøy, faktisk!)  

I går var det årets første Keystone-øvelse hjemme i Haugesund.  Det var litt trist å ikke være der,  jeg savner Keystone allerede!  Men det hadde vært enda verre å fortsatt gå i Keystone, uten at Margot hadde vært der, så sånn sett er det kanskje bare greit at jeg sitter her, og Charlotte og Bjarne har Keystone.  Det blir spennende å følge opp dem, og jeg gleder meg til høstferien, som er en uke før høstferien i Haugesund, slik at jeg kan besøke øvelsen onsdags kveld! (Okei, nå høres det litt ut om jeg sitter og depper på bildøy, og ikke har andre interesser enn Keystone, men sånn er det ikke altså, hvis noen var i tvil om det...)

Det er egentlig filmkveld på Bildøy i kveld, men jeg vet jo hvordan det går når jeg skal se noe annet enn jentefilm med obvious story.  Så da sitter jeg her i vestibylen på Bildøy sammen med en liten gjeng som heller ikke er interessert i film med sølvkledde folk og sverd og stjerner, og tenker på at jeg skal ringe mormor, mens jeg fortvilet prøver å blogge om noe som kunne vært interessant for de som kanskje leser dette.

Jeg går og ringer mormor.    

Viktig melding!

Jeg har i dag fått msn på macen, noe jeg har lengtet etter veldig lenge!  Faktisk så bare åpnet jeg msn, skrev inn brukernavn og passord, og vips!  Elling, som var så snill å hjelpe meg, påstod at det måtte ha vært meg som har skrevet feil tidligere.  Det tviler jeg på, sier jeg, og skylder på internettet hjemme, uten å vite om det i det hele tatt kan ha noe å si.  Men hvilken rolle spiller det egentlig, det viktigste er vel at jeg har fått msn! Juhuu! 

Nå er det bare å logge på msn folkens, I'll be there...  Hihi.

Nervøsitet, kor og vafler

Lørdag formiddag, etter å ha sett litt mer av sør-østlige Bergen enn planlagt, og med ganske mange sommerfugler i magen, ankom jeg Bildøy Bibelskole, sammen meg mine kjære foreldre.  (Tusen takk, mamma og pappa)  Når jeg kom inn i resepsjonen og skulle melde min ankomst, var jeg så nervøs at jeg helst skulle ønske jeg kunne krype ned i en luke i gulvet.  Men det fantes ei, så jeg tok hele velkomstkomiteen høflig i hånden, klistret på et smil, og prøvde å ikke høres så forvirret ut som de likevel helt sikkert oppfattet at jeg var.  Jeg har fått et fint lite rom (rom C101, hvis det skulle være av interesse), og har innredet det så godt jeg kan.  Jeg kunne godt tenke meg å få opp noe på veggene, pluss litt tepper på gulvet, og så må det vel kunne sies å være opptimalt.  Med god hjelp av mamma (tusen takk, uvurderlig!), kom jeg i havn med sengeteppet (okei, det magler lukkekanten, men siden den må sys på for hånd, trenger jeg jo ikke noe mer håndarbeid på en stund), og så fort jeg bare får tatt et bilde, skal det legges ut så hele verden  kan få se hvor fantastisk flink jeg er (øh...).

Men nok om det.  Vi er et sted rundt seksti elever på Bildøy, tror jeg, hvorav fem skal gå på media.  I motsetning er KRIK-klassen 20... Men jeg tror det skal bli bra for det om, ta det med et smil, pleier jeg og si.

Det er mye som er nytt for meg, og jeg må si jeg er litt forvirret.  Om noen uker, tenker jeg, så har jeg komt inn i saker, og ting blir sikkert litt mer enkelt.  Det ser ihvertfall lovende ut.  Vi hadde bibeltime i dag, og det var utrolig interessant.  Vi har også hatt kor, og tro det eller ei, da savnet jeg både Tore og Steinar, og hele sulamitten.  (Skeisvangs musikklinjekor, altså, for alle utenforstående)  Nivået er nok ikke så høyt, det kreves ikke så mye som ovennevnte kor, men gøy var det, en og en halv time kor på forelesningssalen på Bildøy, føltes ikke engang som halvparten av en kortime i salen på Skeisvang.  Og når vi i tilleg fikk utdelt noter av Svein Møller, da kan det vel knapt bli bedre.  

Nå lukter det vafler her i peisestua.  Jeg får avslutte for denne gang.  Jeg måtte bare skrive litt, nå som jeg har fått tilgang til det trådløse nettverket.  

Lurer på om mamma lager vafler i kveld.

Nedtelling

Nå er det bare noen timer igjen av denne dagen, så er det bare en dag, å så en natt å så drar jeg til Bildøy.  Det er ikke lenge til!  Sengeteppet mitt er ikke ferdig en gang.  Men det skal det bli, siste innspurt i morgen.  I morgen begynner jeg ikke på jobb før 1645, faktisk, så da har jeg litt tid til de siste forberedelsene.  Men for all del, det er litt stressende å tenke på at jeg skal jobbe til 2100 kvelden før jeg forlater mitt trygge liv i mitt trygge hjem i min trygge tilværelse.  

Jeg faller stadig tilbake på at jeg heldigvis har en som er med, og som fortsatt er der når mamma og pappa kjører tilbake til Haugesund.  

I dag kom mamma og pappa hjem fra ferien sin forresten, så nå skal det bli litt skikk på saker og ting her, tenker jeg.  Skikkelig middag, noen som passer på at jeg bretter sammen klærne mine og ikke har beina på bordet.  Enn så lenge.  

Dagens sitater

1:  Irene skal forklare at vi skal spionere.  Hva må til?

"Spionisering!"

2:  Torbjørn om regnværet som kom på Fitjar:

"Dråpene kom i titusenvis!"

Om tråkling og quilting og sånn

Av og til får jeg bare skikkelig lyst til å sy, å da er det få ting som kan stoppe meg.  I begynnelse av ferien fant jeg ut at jeg hadde nok penalhus, og satte derfor i gang med et sengeteppe jeg skal ha med meg til Bildøy.  Og det skal bli fint altså!  Det er bare det at det er så vanvittig stort, og da er det så vanskelig å quilte det...  Nå har jeg sittet på gulvet i evig lange tider, bare for å tråkle en liten flekk på midten, å så når jeg da skal begynne å quilte, så er det jo så stort å uhamselig at jeg blir helt ute av meg.  

Så da tenke Ingvild: "Nå tar jeg en pause og skriver om det på bloggen min, og så kan jeg fortsette etterpå"

Men nå har jeg skrevet om det på bloggen min, og jeg har ikke kommet lenger med tråklingen, og teppe er fremdeles like stort.  

Fint, da er det bare til å fortsette der jeg slapp, da jo.

I'm alive cause you're alive in me

My chains are gone
I've been set free
My God, my Savior has ransomed me
And like a flood His mercy reigns
Unending love, Amazing grace

Fra Chris Tomlin sin Amazing grace-versjon

Hjemme igjen!

Ferien er over, og jeg her med macen på fanget i verdens beste sofa.  Antagelig burde jeg vasket litt, rydde ut av bagen, spist litt mat, eller aller helst sovet.  Men det er mer enn en uke siden jeg har oppdatert bloggen, så jeg gir noen minutter av min dyrebare tid.  

Jeg kom altså hjem i går, etter en deilig uke med masse sol og ingen jobbing.  (I hvert fall ikke på OBS!)  Hytta vår, som har vært under ombygging de siste årene, er endelig ferdig på innsiden, noe som betyr at jeg kunne nyte min første sommerferie i egen seng på eget rom, og våkne når søvnen selv slapp taket.  Alternativet har liksom vært en altfor kort sofa i en falleferdig stue, og våkning av noen som skrur på gasskomfyren ( som i og for seg skulle kunne være ganske lydløst, men ei er...), eller som banker med hammer på andre siden av veggen.  Nok om det.  

Hvis du lurer på om jeg har gjort noe interessant, så har jeg ikke det, men jeg har gjort noe jeg ikke har gjort på lenge, om ikke annet!  Jeg har aldri tid til å lese bøker, og hvis jeg tar med meg en bok på reise, blir som regel resultatet tre leste sider.  Gjennomsnitlig.  Denne gangen hadde jeg også med meg min ene bok, men da jeg reiste hjem hadde jeg til sammen 5 bøker i bagen, hvorav tre og en halv lest!  Og Libris på Evje satt igjen med noen ekstra hundrelapper, som de ikke engang vet hvor senssasjonelt det er at de er i besittelse av.  

Nå sitter jeg altså hjemme, og skal helt alene pakke for å flytte til et nytt sted, ny skole ny by, nye venner.  Jeg har begynt å innse hvor mye jeg gruer meg i tillegg til at gleder meg sånn.  Jeg innser hvilken mammadalt jeg i bunn og grunn er, har alltid hatt trygge rammer rundt livet mitt, alltid visst hvilken skole jeg skal sykle mot hver morgen.  Lillesund, Håvåsen, Skeisvang.  Men Bildøy? Skal lille meg dra ut i verden helt alene, uten mamma og pappa, uten noen å holde fast i?  Ja, det skal jeg.  Satt på spissen.  

Nei.

Det er enda godt at veldig lille meg har en veldig stor Gud, uansett reisedestinasjon.   

Feriestemning

Som du ser, ser så har jeg skiftet litt utseende på siden min.  Trengte noe med litt mer farge.  Så trenger jeg ikke skrive mer om det.  

Men i morgen drar jeg altså på ferie, så jeg har egentlig bare tenkt å informere om at bloggen ikke kommer til å bli oppdatert på en god uke.  Det finnes nemlig hytter i dag som ikke har trådløst internett, om du tror det eller ei.  

God ferie til meg!

Det er makt i de foldede hender

I går innså jeg at jeg nok aldri kom til å få fri på lørdag.  Da hadde jeg prøvd alt jeg kunne, uten noe resultat.  Det som gjorde det enda verre, var at da vi skulle bestille billetter til Irene og Torbjørn, fant vi ut at det er helt syke buss-/togtider på søndager, så jeg hadde ikke vært på hytta før nærmere 1700.  Og det er å sløse bort tid, altså!  Uansett hva jeg prøvde,  jobbet liksom alt mot meg.  

Men så i dag, rett før jeg skulle gå, som ut i fra ingenting, kom en dame fra informasjonen å sa at jeg bare kunne ta fri.  Fri!  Jeg ble bare helt ubeskrivelg glad.  Jeg får fri på lørdag, så jeg kan dra med Irene!  Jeg har sikkert bedt til Gud en million ganger nå, og spurt om en løsning.  Der kom den, du gitt.  

En smule frustrasjon og et forsøk på å gjøre det bedre

At det skal være så vanskelig å dra til Åseral.  At det skal være så vanskelig å få seg fri fra jobb.  Kun én dag!  Nå drar Torbjørn på fredag, Irene på lørdag og jeg på søndag.  Hadde jeg bare fått fri på lørdag kunne jeg dratt med Irene, og fått en dag til av min etterlengtede ferie på hytta.  Men så enkelt er det altså ikke.  Og i tillegg må mamma eller pappa kjøre tre turer til Snartemo, og det er jo tross alt et par timers kjøring hver dag.  Hallo, er det ingen som kan bytte vakt med meg!?

Jaja, jeg tenker som jeg pleier å gjøre i slike situasjoner.  Kunne noe vært verre? Ja.  Mye  kunne definitivt vært verre.  Veldig mye kunne vært særdeles mye verre.  Tenk om jeg ikke hadde hatt en eneste mulighet til å dra til hytta i sommer?  Sånn hadde jeg det i fjor.  Det var verre.  Det var særdeles mye verre.  Nå har jeg jo tross alt hele uke 31 + søndag fri.  Det får holde det da.  Det kunne vært verre.  

Jeg gleder meg til å ha ferie med familien min.  Om så enn jeg må jobbe på lørdag.  

"Du store alpakka!"

I dag har jeg gjort ting jeg burde gjort oftere.  Jeg har laget kort.  Jeg har har sett på Stompa.  Jeg har spist is.  

Jeg elsker is.  Is er det beste som finnes.  I dag tror jeg jeg har spist mer is enn annen mat.  Det er vel egentlig ikke bra.  Men jeg elsker is for det om.  

Og så har jeg prøvd å bli bedre kjent med macen.  Det er ikke så lett.   Men jeg har lært én ting, og det får holde for i dag.   Jeg har lært at når jeg kobler iPoden til macen, så forsvinner alle sangene hvis jeg trykker på synkroniser eller noe sånt.   Det sa Bjarne.  Eller noe sånt.  Jeg vet ikke hva synkroniser betyr.  

Men nå virker Poden min akkurat som den skal, og den har mer eller mindre akkurat de sangene den skal ha.  Foreløpig.  

Hvem bryr seg om hvordan det er med min iPod?

Nå skal jeg lage mat.  Må nesten snu litt på den is vs. mat skalaen.  

Makaroni.  

Endt dag

Det er mørkt.  Det er kaldt ute og det regner.  Jeg er trøtt.  Finnes det en bedre kveldssang enn "Den dag du gav oss"?

Den dag du gav oss

Den dag du gav oss er til ende, 

og mørket faller på ditt bud,

du lot oss dagens krefter kjenne,

gi nå oss nattens fred o Gud.

Takk at din kirke aldri sover!

Mens jorden ruller uten stans, 

ditt folk i vekselsang deg lover,

for nattens ro og dagens glans.

Se, over land og hav og øyer, 

en dag går fram i ubrutt ring,

og folkene på rad seg bøyer 

i takk for alltid nye ting.

Den sol som vinker oss til hvile,

nå viksler andres arbeidsdag,

og slik den stund for stund skal smile,

til nye land og folkeslag.

Hver lovet, Gud! Ditt herrevelde 

skal dekke hver en plett på jord, 

og vidt og fritt det skal få gjelde,

at du, og bare du er stor!

John Ellerton (Til norsk ved Johannes Smemo)

Opplevelse utenom det vanlige

For noen timer siden kom jeg hjem fra min største konsertopplevelse noensinne.  For en konsert!  Jeg føler meg fremdeles som i sjokk.  Å se Baba, Patrick og resten av sangerne i aksjon der fremme ved alteret var rett og slett bare helt fantastisk.  For en formidling.  Så mye liv, så mye glede.  En fantastisk flyt mellom sang, dans og trommer.  Ubegripelig for meg.  Det går rett og slett ikke an å forklare.  Burde oppleves.  Definitivt.  

Vår Frelsers kirke var nesten helt fullsatt.  I hvertfall nede.  En helt spesiell stemning, fra første trommeslag, til siste tone ebbet ut.  

Nei, nok om det, det går ikke an å forklares uansett.  

Sangerne hadde "fri" i dag frem til de skulle møte før konserten i 1700-tiden.  Vi fikk altså være med Baba og Patrick en god stund, og vi viste dem rundt så godt vi kunne, så lenge ikke været satte en stopper.  Det begynte jo typisk nok å regne i dag, og særlig sommervarme var det heller ikke å skryte av.  Så da fikk vi vist dem vår kjære kaffibar Totalen!  Vi tok også en kjapp tur til Haraldsstøtta, hvor vi traff en av de andre vertsfamiliene, som da hadde tenkt akkurat likt som oss.  Ellers var vi forresten på Helgelands musikk, etter Babas ønske.  Han testet noen av trommene deres, men jeg tror han helst foretrakk sine egne...  

Det har vært en fantastisk dag.  Kjemmpetrist at vi måtte ta farvel etter konserten.  Da gikk nemlig turen for Malaïka videre til Stavanger.  Jeg unner alle som er i området å ta turen innom konserten deres i morgen kveld! 

Helt tomt ble likevel ikke husest etter at Baba og Patrick dro.  Vi fikk også besøk av venner av Irene fra Ålesund.  Kjempefolk.  De var med oss på konserten, de også.  

Jeg merker at overgangen til jobb i morgen kommer til å bli litt rar.  Men så har jeg ihvertfall sikret meg en CD med Malaïka, så jeg får høre litt på den.  Det blir bra.  

                                 

Bildet viser Patrick og Dodo i aksjon, med litt av Malaïka i bakgrunnen.  Dodo hadde bursdag i dag forresten.  18 år.  Så vet du det.

Fargespekter

I dag kom jeg på jobb kl. 11.00.  Det første jeg så da jeg kom ned i butikken var et tog av afrikanere, med to nordmenn i spissen.  "Se på den gjengen der!" hørte jeg folk si i en slags forvirret forbauselse.  (OK, nok en gang for å unngå misforståelser her - Ikke som i "se på den teite gjengen med afrikanere", mer som i "Wow, kult! En flokk afrikanere, her, i Haugesund, på Amanda-senteret! Det har jeg aldri sett før!")  Og for all del, det er jo ikke hverdagskost, slikt et syn.  Og jeg må si at, ja, det var ganske kult.  Og stolt kunne jeg si "Jeg kjenner faktisk to av dem" (I mindre enn ett døgn, ja, men likevel, hallo...)  "De sov i huset mitt i natt, og skal bo der til tirsdag" Gjett om jeg følte meg viktig, da.  

Ni timers arbeidsdagen min gikk forbausende raskt, tross omstendighetene.  Det er klart jeg skulle ønske tiden gikk litt fortere i blant, jeg hadde jo faktisk storstilt besøk hjemme.  Men omsider kom jeg i hvertfall hjem, og vi har da introdusert Voice of Joy for dem.  (Hva annet kan man forvente, voj-fan som jeg er?  Litt annerledes enn deres gospelkor, for all del, men lokalt gospelkor er det, sånn er det med den saken).  

En ting jeg kom til å tenke på da jeg så "gjengen" på Amanda i dag...  Patirck og Baba, og resten av koret, er dønn svarte.   Men hvorfor la folk merke til dem, der de kom ruslende inn Obs-inngangen i dag?  På en eller annen merkelig måte vil jeg si at synet av en gjeng afrikanere var et fargerikt innslag i den vanlige ellers "gråe" hverdagen på Amanda.  Ironisk nok.  Skjønner du hva jeg mener?  

Malaïka!

...betyr "engler" på en rekke afrikanske språk.

I anledning GF (Generalforsamling) som har vært i Bergen denne uka, har NMS invitert koret Malaïka fra Ngoundéré i Kamreun til Norge.  I tillegg til GF tar de rett og slett en aldri så liten Norgesturne når de først er her.  Siden de skal synge i Vår Frelsers kirke på tirsdag, er de nå i Haugesund, og en av vertsfamiliene er ingen andre enn familien Søndenå!  

Kl. 1930 presis kom bussen fra Bergen med 17 afrikanske ungdommer til Norheim.  To av dem, Patrick og Baba, ble med i vår bil hjemover, og skal altså bo hos oss til tirsdag.  

Til å begynne med virket de ganske beskjedne.  Sa ikke stort, men smilte og var vennlige.  Så, etter at vi hadde spist, og som alltids både sunget før og etter maten, ville de gjerne synge en takkesang for oss.  (OK, ikke til oss, men for oss liksom, det kunne misforstås det der...) For en musikk og for en rytme det er i disse folka!  "O du som metter" bleknet liksom litt etter deres prestasjon.  Senere har de også demonstrert afrikanske trommer for oss.  Da mamma og pappa kom hjem fra Kamerun i februar i år, hadde de med seg to små trommer, og sammen med Torbjørns trommesett hadde de en aldri så liten innføring i afrikansk tromming for oss.  (Jeg har visst allerede glemt hva Baba kalte de forskjellige rytmene for...  Ojsann...  Men sinnsykt kult var det uansett!!!)

Jeg gleder meg til å bli mer kjent med Patrick og Baba.  Typisk nok skal jeg ha min lengste vakt på jobb i morgen.  1100 - 2000.  Hele dagen, med andre ord.  Kunne det passet bedre?  Jaja, jeg har fri hele tirsdagen, om ikke annet!

(Foto: www.nms.no)

Vi sees på konsert på tirsdag?

Tjukken, Bolla og Flekken

Det var  ikke jeg som foreslo de navnene.  Selv om det er jeg som eier moren innser jeg at jeg ikke har helt 100% bestemmelsesrett.

I dag kunne jeg holde kaninungene for første gang.  Små pelsdotter som akkurat får plass i hånden min.   Jaja, Flekken har vel fortsatt litt å gå på.  Men Tjukken og Bolla derimot...  Men hvilken rolle spiller vel det, det sies at alt er skapt i Guds bilde.

Flekken er den eneste av de små krabatene som har fått øyne.  Bolla sier ikke stort, men er bare kosen.   Tjukken er den desidert største av dem.  Han tisset på meg da jeg holdt ham.  Jeg skal heller tilgi ham det.  

Velkommen ut av kassen din, Tjukken!

Store ord

Med stor iver leser min kjære lillebror Øystein, som er 8 år gammel, innlegget mitt om kaninungene.  Han begynner å le.  

"Hva ler du av?" sier jeg.

"Den siste setningen" sier han.

"Hvorfor det?" sier jeg.

"Det står "Kaninunger er noe av det skjønneste jeg vet om"..." sier han.

"Ja..?" sier jeg.

"Ja?" sier han.

Blikket hans viser at nå er det noe jeg burde visst som jeg tydeligvis ikke vet.

"Jeg er jo det skjønneste du vet om" sier han. " Det har du sagt før".

Guds fantastiske skaperverk

Små kaninunger tror jeg er noe av det aller skjønneste jeg vet om.

For akkurat én uke siden presis, fødte min høyt elskede løvehodekanin Carmen fire små kaninunger.  Dessverre er det nå bare tre av dem som lever, men for noen skapninger!  Jeg åpner døra til kassen 
der de ligger, og ser tre bitte små dyr klynget sammen i en klump.  Den svarte ligger øverst, oppå en lysebrun og en hvit og svart-flekkete.  De har ikke øyner ennå, men et tynt tynt lag med pels, som poser seg over den lille kroppen.  Noen svake pipelyder kan høres fra den svarte.  Å, jeg må konsentrere meg om å holde hendene i ro, så de ikke rører dem!  De må bli litt større før jeg kan gjøre det. Men da... 

Den svarte lager ennå noen pipelyder.  Kanskje det ble litt for lyst for ham. Om noen dager, småen, om noen dager, tenker jeg, og lukker stille døra. Om noen dager kan jeg klappe dem for første gang, og kanskje snart holde dem i hendene mine!  

Det blir lange dager, de neste dagene.

Små kaninunger er noe av det aller skjønneste jeg vet om.   

Absolutt det eneste

Jeg liker mye musikk.  Men noe av det aller fineste jeg vet er salmer.  Gamle salmer.  Fine melodier.  Absolutt bra tekster.   

Du kjenner sikert til det.  Hvis noen spør, er det vanskelig å svare på hva som er favorittsangen din.  Meg selv intet unntak.   Men en av de beste jeg vet om er uten tvil Jesus det eneste, skrevet av Ole Theodor Moe.  Uansett hvordan jeg snur og vender på ting, kommer jeg alltid frem til samme konklusjon: Jesus er virkelig absolutt det eneste, den eneste.  Teksten får rett og slett med seg alt.   Når jeg synger denne sangen får jeg en ubeskrivelig følelse inni meg.  Jeg får liksom et lite glimt av hvor store dimensjner vi faktisk snakker om her.  Og Han er virkelig den eneste, ingen kan noen gang ta hans plass.  Det er liksom det beste med hele greia.  

Jesus det eneste

Jesus, det eneste,

helligste, reneste

navn som på menneskelepper er lagt!

Fylde av herlighet,

fylde av kjærlighet,

fylde av nåde og sannhet og makt!

Motganger møter meg - 

aldri du støter meg

bort fra din hellige, mektige favn.

Mennesker glemmer meg,

Herre, du gjemmer meg

fast ved ditt hjerte og nevner mitt navn.

Herre, du hører meg,

Herre, du fører meg

hvordan og hvorhen det tjener meg best!

Gi meg å bøye meg,

lær meg å føye meg

etter din vilje mens her jeg er gjest!

Du er den eneste,

helligste, reneste,

gi meg ditt rene og hellige sinn!

Frels meg av snarene,

fri meg fra farene,

ta meg til sist i din herlighet inn!

I kveld var jeg på ungdomsgudstjenesten G19 i Aksdal kirke.  Veldig bra arrangement! Kunne rett og slett ikke hatt en bedre avslutning enn med nettopp Jesus det eneste.

Bobler

Bobler er kult.  Det er et kult ord.  De er morsomt å si ordet bobler.  Jeg tror at hivs jeg ikke hadde hørt det før, så hadde jeg kunne sett for meg hvordan bobler så ut.  

For en gangs skyld er det skikkelig sommervarme i Haugesund.  Da er det godt med noe kaldt og forfriskende å drikke, når man ellers føler at man kan komme til å smelte vekk hvert øyeblikk.   Jeg fant en flaske med farris i kjøleskapet.  Åpnet den, og hørte som vanlig lyden av kullsyre, som så alltid når farrisflasker åpnes.  Tenkte ikke noe mer på det, men fylte et glass.  Jeg var helt alene på kjøkkenet, musestille.  Nesten.  En brusende lyd hørtes fra glasset mitt.  Lyden av bobler.  Ble jo rett og slett nesten avkjølt bare av å høre på boblene.  Skal lyden beskrives med ett ord, vil jeg bruke ordet forfriskende.  Akkurat som smaken av drikken var tenkt å være. 

Nesten synd å drikke opp den fine lyden.  

Et avkjølende glass farris.  Det var forfriskende i denne sommervarmen.  

Velkommen!

Da har jeg tatt steget, og opprettet min egen blogg! Hvor denne reisen ender vet bare Gud, men jeg skal ihvertfall prøve å oppdatere gjevnlig, så får vi se hvordan det går! Planen er at i bloggen min skal du kunne lese inntrykk og tanker, noe det hender jeg er besittelse av... Jeg blir glad for kommentarer underveis!