En tur til Bergen

Jeg er sent ute.  Bussen går snart.  Fra Straume, ikke Bildøy.  Jeg må gå til Straume.  Det tar en halvtime.  Jeg ringer.  "Kan du kjøre meg til? Jeg blir så våt!" Når han bare får våknet skikkelig, kjører han meg til Sartor.  "Takk, nå slapp jeg å bli våt før jeg skal på kafe, det var snilt"  Jeg finner bussen min, og den kjører over broen, gjennom tunnelene, til Vestre Strømkai.  Regnet pisker mot rutene på bussen.  Men bussen kjører.  

Når jeg kommer frem, går jeg inn på bussstasjonen, gjennom.  Jeg går ut under Bergen storsenter.  Det har sluttet og renge...?  Jeg kommer meg over veien.  Det har ikke sluttet å regne likevel.  Så det blir hetta.  Jeg går langs vannet.  Jeg blir våt på den ene foten.  Stadig lengre skritt.  Jeg spør en dame om veien, men hun snakker engelsk, og jeg regner med at hun ikke vet hvor jeg skal.  Dømmer igjen.  Går videre.    Nå er jeg våt på den andre skoen også.  Men bare litt.  

Jeg finner riktig person.  Eller riktig person finner meg.  Og vi går på kafe.  Jeg fryser, for jeg er våt på beina.  Men det går fint.  Jeg drikker den ekleste kaffi moccaen noen sinne.  Kan knapt kalles kaffi, men det får gå, det er ikke Totalen uansett.  Og vi prater.  

Hun følger meg til bussen.  Så må jeg ta den alende tilbake til Straume.  Det er mørkt, men det er ikke vanskelig å høre regnet.  Når jeg kommer fram, plasker regnet.  Det er som det vil opp igjen, så hardt.  Jeg tar på hetta, og etter tre meter uten tak over hodet, er jeg gjennomvåt.  Jeg går litt springer litt.  Pappa ringer.  Jeg sier at jeg ringer tilbake senere, det regner sånn.  Han sier han hører det, legger på.  Jeg springer.  

Når jeg kommer fram til skolen, er våt og kald.  Klissvåt.  

Nå er den her.  Jeg elsker høsten.