Fargespekter

I dag kom jeg på jobb kl. 11.00.  Det første jeg så da jeg kom ned i butikken var et tog av afrikanere, med to nordmenn i spissen.  "Se på den gjengen der!" hørte jeg folk si i en slags forvirret forbauselse.  (OK, nok en gang for å unngå misforståelser her - Ikke som i "se på den teite gjengen med afrikanere", mer som i "Wow, kult! En flokk afrikanere, her, i Haugesund, på Amanda-senteret! Det har jeg aldri sett før!")  Og for all del, det er jo ikke hverdagskost, slikt et syn.  Og jeg må si at, ja, det var ganske kult.  Og stolt kunne jeg si "Jeg kjenner faktisk to av dem" (I mindre enn ett døgn, ja, men likevel, hallo...)  "De sov i huset mitt i natt, og skal bo der til tirsdag" Gjett om jeg følte meg viktig, da.  

Ni timers arbeidsdagen min gikk forbausende raskt, tross omstendighetene.  Det er klart jeg skulle ønske tiden gikk litt fortere i blant, jeg hadde jo faktisk storstilt besøk hjemme.  Men omsider kom jeg i hvertfall hjem, og vi har da introdusert Voice of Joy for dem.  (Hva annet kan man forvente, voj-fan som jeg er?  Litt annerledes enn deres gospelkor, for all del, men lokalt gospelkor er det, sånn er det med den saken).  

En ting jeg kom til å tenke på da jeg så "gjengen" på Amanda i dag...  Patirck og Baba, og resten av koret, er dønn svarte.   Men hvorfor la folk merke til dem, der de kom ruslende inn Obs-inngangen i dag?  På en eller annen merkelig måte vil jeg si at synet av en gjeng afrikanere var et fargerikt innslag i den vanlige ellers "gråe" hverdagen på Amanda.  Ironisk nok.  Skjønner du hva jeg mener?