Feriestemning

Som du ser, ser så har jeg skiftet litt utseende på siden min.  Trengte noe med litt mer farge.  Så trenger jeg ikke skrive mer om det.  

Men i morgen drar jeg altså på ferie, så jeg har egentlig bare tenkt å informere om at bloggen ikke kommer til å bli oppdatert på en god uke.  Det finnes nemlig hytter i dag som ikke har trådløst internett, om du tror det eller ei.  

God ferie til meg!

Det er makt i de foldede hender

I går innså jeg at jeg nok aldri kom til å få fri på lørdag.  Da hadde jeg prøvd alt jeg kunne, uten noe resultat.  Det som gjorde det enda verre, var at da vi skulle bestille billetter til Irene og Torbjørn, fant vi ut at det er helt syke buss-/togtider på søndager, så jeg hadde ikke vært på hytta før nærmere 1700.  Og det er å sløse bort tid, altså!  Uansett hva jeg prøvde,  jobbet liksom alt mot meg.  

Men så i dag, rett før jeg skulle gå, som ut i fra ingenting, kom en dame fra informasjonen å sa at jeg bare kunne ta fri.  Fri!  Jeg ble bare helt ubeskrivelg glad.  Jeg får fri på lørdag, så jeg kan dra med Irene!  Jeg har sikkert bedt til Gud en million ganger nå, og spurt om en løsning.  Der kom den, du gitt.  

En smule frustrasjon og et forsøk på å gjøre det bedre

At det skal være så vanskelig å dra til Åseral.  At det skal være så vanskelig å få seg fri fra jobb.  Kun én dag!  Nå drar Torbjørn på fredag, Irene på lørdag og jeg på søndag.  Hadde jeg bare fått fri på lørdag kunne jeg dratt med Irene, og fått en dag til av min etterlengtede ferie på hytta.  Men så enkelt er det altså ikke.  Og i tillegg må mamma eller pappa kjøre tre turer til Snartemo, og det er jo tross alt et par timers kjøring hver dag.  Hallo, er det ingen som kan bytte vakt med meg!?

Jaja, jeg tenker som jeg pleier å gjøre i slike situasjoner.  Kunne noe vært verre? Ja.  Mye  kunne definitivt vært verre.  Veldig mye kunne vært særdeles mye verre.  Tenk om jeg ikke hadde hatt en eneste mulighet til å dra til hytta i sommer?  Sånn hadde jeg det i fjor.  Det var verre.  Det var særdeles mye verre.  Nå har jeg jo tross alt hele uke 31 + søndag fri.  Det får holde det da.  Det kunne vært verre.  

Jeg gleder meg til å ha ferie med familien min.  Om så enn jeg må jobbe på lørdag.  

"Du store alpakka!"

I dag har jeg gjort ting jeg burde gjort oftere.  Jeg har laget kort.  Jeg har har sett på Stompa.  Jeg har spist is.  

Jeg elsker is.  Is er det beste som finnes.  I dag tror jeg jeg har spist mer is enn annen mat.  Det er vel egentlig ikke bra.  Men jeg elsker is for det om.  

Og så har jeg prøvd å bli bedre kjent med macen.  Det er ikke så lett.   Men jeg har lært én ting, og det får holde for i dag.   Jeg har lært at når jeg kobler iPoden til macen, så forsvinner alle sangene hvis jeg trykker på synkroniser eller noe sånt.   Det sa Bjarne.  Eller noe sånt.  Jeg vet ikke hva synkroniser betyr.  

Men nå virker Poden min akkurat som den skal, og den har mer eller mindre akkurat de sangene den skal ha.  Foreløpig.  

Hvem bryr seg om hvordan det er med min iPod?

Nå skal jeg lage mat.  Må nesten snu litt på den is vs. mat skalaen.  

Makaroni.  

Endt dag

Det er mørkt.  Det er kaldt ute og det regner.  Jeg er trøtt.  Finnes det en bedre kveldssang enn "Den dag du gav oss"?

Den dag du gav oss

Den dag du gav oss er til ende, 

og mørket faller på ditt bud,

du lot oss dagens krefter kjenne,

gi nå oss nattens fred o Gud.

Takk at din kirke aldri sover!

Mens jorden ruller uten stans, 

ditt folk i vekselsang deg lover,

for nattens ro og dagens glans.

Se, over land og hav og øyer, 

en dag går fram i ubrutt ring,

og folkene på rad seg bøyer 

i takk for alltid nye ting.

Den sol som vinker oss til hvile,

nå viksler andres arbeidsdag,

og slik den stund for stund skal smile,

til nye land og folkeslag.

Hver lovet, Gud! Ditt herrevelde 

skal dekke hver en plett på jord, 

og vidt og fritt det skal få gjelde,

at du, og bare du er stor!

John Ellerton (Til norsk ved Johannes Smemo)

Opplevelse utenom det vanlige

For noen timer siden kom jeg hjem fra min største konsertopplevelse noensinne.  For en konsert!  Jeg føler meg fremdeles som i sjokk.  Å se Baba, Patrick og resten av sangerne i aksjon der fremme ved alteret var rett og slett bare helt fantastisk.  For en formidling.  Så mye liv, så mye glede.  En fantastisk flyt mellom sang, dans og trommer.  Ubegripelig for meg.  Det går rett og slett ikke an å forklare.  Burde oppleves.  Definitivt.  

Vår Frelsers kirke var nesten helt fullsatt.  I hvertfall nede.  En helt spesiell stemning, fra første trommeslag, til siste tone ebbet ut.  

Nei, nok om det, det går ikke an å forklares uansett.  

Sangerne hadde "fri" i dag frem til de skulle møte før konserten i 1700-tiden.  Vi fikk altså være med Baba og Patrick en god stund, og vi viste dem rundt så godt vi kunne, så lenge ikke været satte en stopper.  Det begynte jo typisk nok å regne i dag, og særlig sommervarme var det heller ikke å skryte av.  Så da fikk vi vist dem vår kjære kaffibar Totalen!  Vi tok også en kjapp tur til Haraldsstøtta, hvor vi traff en av de andre vertsfamiliene, som da hadde tenkt akkurat likt som oss.  Ellers var vi forresten på Helgelands musikk, etter Babas ønske.  Han testet noen av trommene deres, men jeg tror han helst foretrakk sine egne...  

Det har vært en fantastisk dag.  Kjemmpetrist at vi måtte ta farvel etter konserten.  Da gikk nemlig turen for Malaïka videre til Stavanger.  Jeg unner alle som er i området å ta turen innom konserten deres i morgen kveld! 

Helt tomt ble likevel ikke husest etter at Baba og Patrick dro.  Vi fikk også besøk av venner av Irene fra Ålesund.  Kjempefolk.  De var med oss på konserten, de også.  

Jeg merker at overgangen til jobb i morgen kommer til å bli litt rar.  Men så har jeg ihvertfall sikret meg en CD med Malaïka, så jeg får høre litt på den.  Det blir bra.  

                                 

Bildet viser Patrick og Dodo i aksjon, med litt av Malaïka i bakgrunnen.  Dodo hadde bursdag i dag forresten.  18 år.  Så vet du det.

Fargespekter

I dag kom jeg på jobb kl. 11.00.  Det første jeg så da jeg kom ned i butikken var et tog av afrikanere, med to nordmenn i spissen.  "Se på den gjengen der!" hørte jeg folk si i en slags forvirret forbauselse.  (OK, nok en gang for å unngå misforståelser her - Ikke som i "se på den teite gjengen med afrikanere", mer som i "Wow, kult! En flokk afrikanere, her, i Haugesund, på Amanda-senteret! Det har jeg aldri sett før!")  Og for all del, det er jo ikke hverdagskost, slikt et syn.  Og jeg må si at, ja, det var ganske kult.  Og stolt kunne jeg si "Jeg kjenner faktisk to av dem" (I mindre enn ett døgn, ja, men likevel, hallo...)  "De sov i huset mitt i natt, og skal bo der til tirsdag" Gjett om jeg følte meg viktig, da.  

Ni timers arbeidsdagen min gikk forbausende raskt, tross omstendighetene.  Det er klart jeg skulle ønske tiden gikk litt fortere i blant, jeg hadde jo faktisk storstilt besøk hjemme.  Men omsider kom jeg i hvertfall hjem, og vi har da introdusert Voice of Joy for dem.  (Hva annet kan man forvente, voj-fan som jeg er?  Litt annerledes enn deres gospelkor, for all del, men lokalt gospelkor er det, sånn er det med den saken).  

En ting jeg kom til å tenke på da jeg så "gjengen" på Amanda i dag...  Patirck og Baba, og resten av koret, er dønn svarte.   Men hvorfor la folk merke til dem, der de kom ruslende inn Obs-inngangen i dag?  På en eller annen merkelig måte vil jeg si at synet av en gjeng afrikanere var et fargerikt innslag i den vanlige ellers "gråe" hverdagen på Amanda.  Ironisk nok.  Skjønner du hva jeg mener?  

Malaïka!

...betyr "engler" på en rekke afrikanske språk.

I anledning GF (Generalforsamling) som har vært i Bergen denne uka, har NMS invitert koret Malaïka fra Ngoundéré i Kamreun til Norge.  I tillegg til GF tar de rett og slett en aldri så liten Norgesturne når de først er her.  Siden de skal synge i Vår Frelsers kirke på tirsdag, er de nå i Haugesund, og en av vertsfamiliene er ingen andre enn familien Søndenå!  

Kl. 1930 presis kom bussen fra Bergen med 17 afrikanske ungdommer til Norheim.  To av dem, Patrick og Baba, ble med i vår bil hjemover, og skal altså bo hos oss til tirsdag.  

Til å begynne med virket de ganske beskjedne.  Sa ikke stort, men smilte og var vennlige.  Så, etter at vi hadde spist, og som alltids både sunget før og etter maten, ville de gjerne synge en takkesang for oss.  (OK, ikke til oss, men for oss liksom, det kunne misforstås det der...) For en musikk og for en rytme det er i disse folka!  "O du som metter" bleknet liksom litt etter deres prestasjon.  Senere har de også demonstrert afrikanske trommer for oss.  Da mamma og pappa kom hjem fra Kamerun i februar i år, hadde de med seg to små trommer, og sammen med Torbjørns trommesett hadde de en aldri så liten innføring i afrikansk tromming for oss.  (Jeg har visst allerede glemt hva Baba kalte de forskjellige rytmene for...  Ojsann...  Men sinnsykt kult var det uansett!!!)

Jeg gleder meg til å bli mer kjent med Patrick og Baba.  Typisk nok skal jeg ha min lengste vakt på jobb i morgen.  1100 - 2000.  Hele dagen, med andre ord.  Kunne det passet bedre?  Jaja, jeg har fri hele tirsdagen, om ikke annet!

(Foto: www.nms.no)

Vi sees på konsert på tirsdag?

Tjukken, Bolla og Flekken

Det var  ikke jeg som foreslo de navnene.  Selv om det er jeg som eier moren innser jeg at jeg ikke har helt 100% bestemmelsesrett.

I dag kunne jeg holde kaninungene for første gang.  Små pelsdotter som akkurat får plass i hånden min.   Jaja, Flekken har vel fortsatt litt å gå på.  Men Tjukken og Bolla derimot...  Men hvilken rolle spiller vel det, det sies at alt er skapt i Guds bilde.

Flekken er den eneste av de små krabatene som har fått øyne.  Bolla sier ikke stort, men er bare kosen.   Tjukken er den desidert største av dem.  Han tisset på meg da jeg holdt ham.  Jeg skal heller tilgi ham det.  

Velkommen ut av kassen din, Tjukken!

Store ord

Med stor iver leser min kjære lillebror Øystein, som er 8 år gammel, innlegget mitt om kaninungene.  Han begynner å le.  

"Hva ler du av?" sier jeg.

"Den siste setningen" sier han.

"Hvorfor det?" sier jeg.

"Det står "Kaninunger er noe av det skjønneste jeg vet om"..." sier han.

"Ja..?" sier jeg.

"Ja?" sier han.

Blikket hans viser at nå er det noe jeg burde visst som jeg tydeligvis ikke vet.

"Jeg er jo det skjønneste du vet om" sier han. " Det har du sagt før".

Guds fantastiske skaperverk

Små kaninunger tror jeg er noe av det aller skjønneste jeg vet om.

For akkurat én uke siden presis, fødte min høyt elskede løvehodekanin Carmen fire små kaninunger.  Dessverre er det nå bare tre av dem som lever, men for noen skapninger!  Jeg åpner døra til kassen 
der de ligger, og ser tre bitte små dyr klynget sammen i en klump.  Den svarte ligger øverst, oppå en lysebrun og en hvit og svart-flekkete.  De har ikke øyner ennå, men et tynt tynt lag med pels, som poser seg over den lille kroppen.  Noen svake pipelyder kan høres fra den svarte.  Å, jeg må konsentrere meg om å holde hendene i ro, så de ikke rører dem!  De må bli litt større før jeg kan gjøre det. Men da... 

Den svarte lager ennå noen pipelyder.  Kanskje det ble litt for lyst for ham. Om noen dager, småen, om noen dager, tenker jeg, og lukker stille døra. Om noen dager kan jeg klappe dem for første gang, og kanskje snart holde dem i hendene mine!  

Det blir lange dager, de neste dagene.

Små kaninunger er noe av det aller skjønneste jeg vet om.   

Absolutt det eneste

Jeg liker mye musikk.  Men noe av det aller fineste jeg vet er salmer.  Gamle salmer.  Fine melodier.  Absolutt bra tekster.   

Du kjenner sikert til det.  Hvis noen spør, er det vanskelig å svare på hva som er favorittsangen din.  Meg selv intet unntak.   Men en av de beste jeg vet om er uten tvil Jesus det eneste, skrevet av Ole Theodor Moe.  Uansett hvordan jeg snur og vender på ting, kommer jeg alltid frem til samme konklusjon: Jesus er virkelig absolutt det eneste, den eneste.  Teksten får rett og slett med seg alt.   Når jeg synger denne sangen får jeg en ubeskrivelig følelse inni meg.  Jeg får liksom et lite glimt av hvor store dimensjner vi faktisk snakker om her.  Og Han er virkelig den eneste, ingen kan noen gang ta hans plass.  Det er liksom det beste med hele greia.  

Jesus det eneste

Jesus, det eneste,

helligste, reneste

navn som på menneskelepper er lagt!

Fylde av herlighet,

fylde av kjærlighet,

fylde av nåde og sannhet og makt!

Motganger møter meg - 

aldri du støter meg

bort fra din hellige, mektige favn.

Mennesker glemmer meg,

Herre, du gjemmer meg

fast ved ditt hjerte og nevner mitt navn.

Herre, du hører meg,

Herre, du fører meg

hvordan og hvorhen det tjener meg best!

Gi meg å bøye meg,

lær meg å føye meg

etter din vilje mens her jeg er gjest!

Du er den eneste,

helligste, reneste,

gi meg ditt rene og hellige sinn!

Frels meg av snarene,

fri meg fra farene,

ta meg til sist i din herlighet inn!

I kveld var jeg på ungdomsgudstjenesten G19 i Aksdal kirke.  Veldig bra arrangement! Kunne rett og slett ikke hatt en bedre avslutning enn med nettopp Jesus det eneste.

Bobler

Bobler er kult.  Det er et kult ord.  De er morsomt å si ordet bobler.  Jeg tror at hivs jeg ikke hadde hørt det før, så hadde jeg kunne sett for meg hvordan bobler så ut.  

For en gangs skyld er det skikkelig sommervarme i Haugesund.  Da er det godt med noe kaldt og forfriskende å drikke, når man ellers føler at man kan komme til å smelte vekk hvert øyeblikk.   Jeg fant en flaske med farris i kjøleskapet.  Åpnet den, og hørte som vanlig lyden av kullsyre, som så alltid når farrisflasker åpnes.  Tenkte ikke noe mer på det, men fylte et glass.  Jeg var helt alene på kjøkkenet, musestille.  Nesten.  En brusende lyd hørtes fra glasset mitt.  Lyden av bobler.  Ble jo rett og slett nesten avkjølt bare av å høre på boblene.  Skal lyden beskrives med ett ord, vil jeg bruke ordet forfriskende.  Akkurat som smaken av drikken var tenkt å være. 

Nesten synd å drikke opp den fine lyden.  

Et avkjølende glass farris.  Det var forfriskende i denne sommervarmen.  

Velkommen!

Da har jeg tatt steget, og opprettet min egen blogg! Hvor denne reisen ender vet bare Gud, men jeg skal ihvertfall prøve å oppdatere gjevnlig, så får vi se hvordan det går! Planen er at i bloggen min skal du kunne lese inntrykk og tanker, noe det hender jeg er besittelse av... Jeg blir glad for kommentarer underveis!